Pernille Tårnes

Jeg husker faktisk ikke om jeg endte opp med å publisere denne på tumblr'en min, men jeg tenkte i hvert fall jeg skulle legge den ut her. Den begynner å bli en eldre tekst, og med tanke på at sola foretrekker å ikke varme, in fact: ikke vise seg, for tiden, så er den kanskje litt vanskelig å relatere til. Men det får gå.

Det føles ikke som sommerferie. Ikke bare fordi selve sommeren ikke har meldt seg enda, men fordi jeg er så ensom. Man skal jo ikke være det i ferier? Man reiser bort i feriene. Oppdager nye steder, og ikke minst nye mennesker. Solbrune mennesker med hvite smil og en like stor fascinasjon for havet som jeg har. Man flyr inn og ut hjemme med skitne fotsåler og dryppende is. Man sykler milevis for å møte den ene vennen du ellers ikke ser fordi det er for kaldt til å sykle eller du er blakk.
Men om sommeren er man ikke blakk. Du får tjue kroner her, tjue kroner der. En is her, en is der. Et smil her, et smil der. Og du gir bort rikdommen din også, uten å nøle. Hele verden blir så rik. Rik på liv og sol og glede.
Om sommeren kan du spore glede i alles øyne. Selv hos de voksne som brukte opp de siste feriepengene på en øl. Selv hos barna som er lyserøde over hele ryggen og likevel ikke vil smøre seg. Selv hos dyrene som enda ikke har mistet all vinterpelsen og bruker hele dagen i skyggen. Selv hos uteliggerne på Karl Johan som ikke har annet hjem enn gatene.
Alle får en sjanse om sommeren. Alle kan overleve. Det er ingen som bare forsvinner.
Drukningsulykker skjer jo. Allergikere tar kanskje sin siste spurt fra en veps. Du var kanskje litt for vågal da du satte opp teltet der det er sagt det har vært bjørner.
Men alle lever om sommeren.

Hei.

Jeg begynte egentlig å skrive et innlegg her i forrige uke, men jeg visste egentlig ikke helt hva jeg ønsket å si, så backspace ble hyppig brukt og til slutt var det ingen ord igjen.

Men nå er jeg her igjen da. Skriver litt her og skriver litt der. Vet ikke riktig hva jeg skal skrive heller. Men tenkte jeg skulle titte innom.

Hvis noen av dere tittet innom tumblr'en min før sommerferien engang fikk dere med dere at denne sommeren ikke kom til å bli som jeg ønsket. Og det ble den ikke heller, men den ble fin. Veldig fin. På tross av alt liksom.
Jeg har vært i Danmark med familien og i Praha med kjæresten. Jeg bodde også en uke hos min kjære. Jeg badet skuffende nok kun én gang, i havet da. Jeg levde en uke uten annet enn mobilt nett. Jeg har vært syk. Jeg har blitt solbrent. - og fått litt farge. Jeg har ikke spist nok is. Jeg var tvunget til å uttrykke meg på engelsk. Jeg har lagt meg altfor seint, stått opp altfor seint og likevel fått for lite søvn. Tankene mine har vandret ut i intet uten å komme tilbake. Jeg har ønsket meg bort. Jeg har ønsket meg hjem.
Hjernen min har vært i sjokk. Kinnene mine har vært salte. Munnen min har smilt. Øynene mine har glødet. Hendene mine har tatt på det meste de kunne kommer over. Huden min har følt både smerte og kjærtegn.
Og jeg har levd.
Derfor var det vanskelig å komme tilbake. Tilbake til hverdagen. Tilbake til rutiner.
Vekk fra ferie. Vekk fra glede. Vekk fra frihet.
Frihet til å gjøre hva jeg vil. Jeg reiste for det meste hvor jeg ville. Kunne treffe hvem jeg ville. Kunne være alene hvis jeg ville. Kunne spise hva jeg ville. Kunne stå opp når jeg ville. Kunne legge meg når jeg ville. Trengte ikke legge meg hvis jeg foretrakk det.

Men nå er jeg som et dyr i bur. Jeg skal ikke si jeg nødvendigvis er så vill og spontan eller noe av det der til vanlig. Nei, jeg er mer den hunden uten halsbånd som kommer tilbake etter et par timer på egenhånd. Men det er sånn jeg liker det. Sånn jeg vil ha det.
Jeg har alltid trodd at rutiner var det jeg ville ha, men etter denne ferien innser jeg at jeg kanskje må revurdere det.
Jeg skal ikke si at jeg misliker å ha begynt på skolen igjen. Det var fint å se alle igjen. Men det var ikke mer enn det.
Jeg er ikke klar for stress. Jeg er ikke klar for lekser. Jeg er ikke klar for forelesninger. Jeg er ikke klar for deadlines. Jeg er ikke klar for prosjekter. Jeg er ikke klar for ansvaret. Jeg er ikke klar for å måtte ta styringa, eller en gang i blant stole på at noen andre klarer å ta den.

Men for ikke å styre dette inn til et negativt innlegg ettersom dere ikke har hørt fra meg på evigheter, skal jeg styre dere mot den retningen jeg føler for å gå:
Én ting jeg er klar for, er å overraske meg selv. Jeg er klar for å sparke hverdagen i trynet og si at "hey, jeg kan leve selv når jeg må stå opp tidlig og legge meg tidlig. Når jeg må bruker formiddagene mine på å faktisk bruke hjernen min. Når jeg må bruke ettermiddagene mine på oppgaver jeg trenger kreativitet for å løse. Jeg skal ta tilbake friheten. Jeg skal klare dette."

Tankene mine skal være hos meg og mine kjære. Ikke hos det negative. Ikke hos det som gjør vondt.
For jeg skal klare dette.

Dere er jo klare over at jeg ikke er en av dem som er flinke til å opprettholde blogger og slikt, men hvis dere er over gjennomsnittet interessert (hvis dere er stalkere med andre ord) i hva jeg gjør og slikt så har jeg twitter.

Jeg vet ikke helt med denne bloggingen jeg. Jeg vil, men vil ikke. Redd for å skuffe er jeg også. Tekstene er jo ikke alltid like bra, og som regel ganske like. Det er så vanskelig når jeg må skjule det jeg egentlig skriver, men jeg kunne ikke for alltid i verden byttet ut det "falske" med sannheten, det ville såret for mange.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg egentlig vil. For jeg vil nå ut til andre mennesker, jeg har et eksponeringsbehov. Samtidig vet jeg ikke om jeg kan nå ut til mennesker på måten jeg ønsker.

Dilemmaer, dilemmaer. Det er de som utgjør livene våre, er det ikke? Valgene vi gjør ved en skillevei - venstre, rett frem, høyre? Hvis jeg går til venstre har jeg kanskje ødelagt alt. Hvis jeg bare fortsatter som før så vil jeg i det minste være trygg. Hvis jeg går til høyre så blir kanskje livet mitt snudd til det bedre, og jeg vil leve lykkelig i alle mine dager.

Det gjelder bare å velge riktig. Jeg hater å velge selv. Jeg skal ikke trenger å velge selv, jeg er ikke myndig engang. Hvis jeg velger, og velger feil, så har jeg ingen så skylde på - andre enn meg selv.

Så, jeg ber deg
- Velg for meg.

Ordene svir. Selv for meg. Ikke tro at det alltid er like enkelt å si det til deg, som du tror. Det gjør minst like vondt å si dem, som å høre dem. Det er ikke sjelden jeg feller en tåre. Både før og etter jeg forstår hva ordene virkelig betød.

Innimellom er det sannheten, andre ganger et rop hjelp eller oppmerksomhet. Kanskje er jeg ensom, kanskje er jeg sint eller kanskje jeg er på randen til et sammenbrudd. Kanskje jeg føler du ikke forstår hva jeg sier, eller kanskje jeg ikke føler du bryr deg. Kanskje jeg vet at du ikke forstår, men bryr deg for mye til å ikke hjelpe.

Kanskje jeg misliker ordene dine så sterkt at jeg skriker tilbake. Kanskje jeg er så redd dem at jeg ikke svarer. Kanskje gjør de meg så glad at jeg føler for å gråte.

Man kan aldri vite, kan man? Ikke vet man hva som egentlig ligger bak. Kanskje du er sint på meg, selv om du mest av alt føler for å skrike til noen andre - er jeg bare uheldig og er den som står nærmest. Kanskje du føler du ikke kan si noe, at jeg ikke tåler sannheten eller at ordene kommer til å henge over oss som en stor, regntung og grå sky i flere dager, uker og kanskje til og med uker.

Det er så mye man skulle ønske var usagt. Som man angrer på fordi man ikke ante hva konsekvensene kom til å bli.
Eller kanskje det er mye man skulle ønske man sa. Som ville gjort alt mye bedre og alle mye lykkeligere.

Jeg føler at sagt er sagt - gjort er gjort. En gang mente man det, og man burde stå for det man sier/gjør. Men samtidig. Hva hvis du var sur, og når du er sur kan du ikke alltid svare for det du sier og gjør? Det burde være lov til å angre. Man burde få unnskyldningen godtatt, og det vonde blodet burde bli skylt vekk med regnet. Men slik er det ikke. De vil ikke tilgi. Det er så mange som er langsinte, som ønsker du skal lide og ha dårlig samvittighet. Som nyter å se deg krabbe på dine knær og nærmest ber deg kysse deres tær.

Vit at jeg vil tilgi, og at jeg bare ber om en ting
- tilgi meg.

Jeg vet ikke om jeg skal skrive en eviglang unnskyldning, eller om jeg bare skal si at jeg er dårlig. For ja, jeg er dårlig. I hvert fall når det kommer til blogging. For tiden er jeg faktisk merkelig nok frisk, på tross av at jeg har skrellet av meg klærne og står i tynn strømpebukse på morgenen i bare 5 grader. Skal ikke si at jeg ikke frøs, men det er meg fullstendig likegyldig så lenge jeg får slikket litt sol utover med dagen.

Og jeg må få si at på tross av mye vonde stunder i det siste, våknet jeg litt samtidig som solen. Eller skal jeg si varmen. Skal ikke klage på solen som dukket opp hver onsdag da jeg skulle på jobb i løpet av vinteren. Jo, det skal jeg visst, men ikke nå.

Jeg kan ikke si at jeg har savnet blogging så mye, for jeg har helt ærlig ikke tenkt noe særlig på det. Tankene mine har kretset rundt skole, venner, familie og kjæreste. Det gjør riktignok tankene mine alltid, men nå måtte jeg gå litt mer inn i meg selv og finne ut av hva jeg ville. Mest av alt vil jeg jo være lykkelig, men både du, jeg og resten av dere vet at ting tar tid. Jeg skal ikke si jeg har det dårlig. Ting går fremover, og jeg har stunder der jeg kunne grått av lykke, men jeg er ikke på topp. Jeg kjører for halv maskin for ikke å trenge mer hvile enn jeg allerede trenger. Men jeg er langt ifra misfornøyd med det. Jeg føler at det er bruk for meg. At jeg eksisterer. Jeg føler at jeg er meg igjen. Jeg lever faktisk. Og til de som ikke mener det - det er vel ikke så langt igjen?

Jaja, tenkte jeg skulle si hei bare. Vi snakkes vel snart igjen.
I mellomtiden kan dere stikke innom tumblr'en min, der er det mer liv. Klikk her.

Hvordan går det med dere da?

jeg vet ikke.

Når ensomheten kryper frem
og tankene begynner å spinne.
Når den eneste som er i nærheten
er du.
Det er da du skal passe deg.
Det er da du vet at verden vil deg vondt.
For du vet,
i bunn og grunn er du din egen verden.

Ikke nok med at jeg ikke fikk sove igår kveld, neida, jeg skulle bare drømme om at jeg ble forsøkt ranet og voldtatt. Takk for DEN søvnen liksom. Da jeg gikk på badet var jeg plutselig hårsår, og det har jeg aldri vært før så jeg brukte plutselig fem minutter ekstra på å stelle meg - noe som er katastrofalt hjemme der alle absolutt skal tisse mens jeg steller meg. De gjør det på pur f, det er jeg sikker på. INGEN tisser rett etter at de har stått opp....... Og bare fordi jeg har så grusom flaks, endte jeg opp med mascara utover halve trynet. Så tenkte jeg at "jaja, da var kvota for uflaksen min fylt opp". Det var den ikke. Det var tomt for melk og synderen ville ikke stå frem.Så jeg tenkte at "jaja, NÅ er i hvert fall kvota for uflaksen min fylt opp". Men da kom jeg på at jeg skulle ha en gymprøve jeg ikke hadde øvd til, om et par timer. Og grunnen til at jeg ikke hadde øvd var fordi jeg satt med matte til gudeneveit når igår. Og så kom jeg på at, selv om jeg ble ferdig med matten og leverte det inn, så er jeg ikke ferdig av den grunn. Nei. NEIDA. Jeg må jo bare lage en presentasjon til driten også. Og det må jeg bruke ettermiddagen min på, for i de siste timene idag skal jeg planlegge film, lydspot og grafisk (med andre mennesker da, til medielærernes forsvar) til en presentasjon av avisens historie siden sekstitallet. SEKSTITALLET. Hva faen? Det har ikke skjedd en DRITT spennende siden sekstitallet. (ikke si meg imot)

Ohyeah. Livet mitt suger hardere enn ditt, og det kan du ikke gjøre noe med. HAH.
fml..

"Der er bussen", sa jeg.
Han kysset meg og snudde seg kjapt. Vi rakk begge ut hånden for å sørge for at han kom seg på bussen. Han snudde seg tilbake og jeg kjente klumpen i magen vokse. Han ga meg et siste kyss før han gikk på bussen.
"Jeg venter jeg," sa jeg etter han.
Tankene begynte å spinne. Jeg hatet slike avskjeder, der man bare stod og ventet mens man så sin kjære forsvinne bortover veiene man kunne ut og inn, som man selv kjørte på hver dag - og som man mest av alt ville kjøre på nå.
Jeg snudde meg fort og begynte å gå. Jeg følte at jeg forrådte han. Snudde ryggen til han. Kastet bort den siste tiden jeg kunne fått med meg enda et av hans vidunderlige smil. Samtidig følte jeg at lange avskjeder vitnet om lange adskillelser. Som om denne typen farvel var et evigvarende et.
Som om man hadde lest ut den siste siden og begynte på en ny bok. Og selv om jeg visste at det ikke var slik, ville jeg for alt i verden ikke føle det slik. Jeg skulle ikke begynne på noen ny bok.

Denne boken skulle vare evig, og jeg skulle lese den om og om igjen for å minnes alle velskrevne setninger og fine handlinger. Våre fantastiske ord og herlige opplevelser. For ingenting er mer vakkert enn det vi er.

Her sitter jeg da. I senga di, på rommet ditt, som lukter deg. I ditt hjem. Og som en slags inntrenger i mitt eget hjem. For dette er mitt hjem også, bare så du vet det.
Og her sitter jeg da og venter på deg. For du er jo ikke her. Jeg er alene jeg. Det gjør forsåvidt ingenting, for du er jo her om ikke så altfor lenge. Og da er det oss to helt til i morgen kveld. Som jeg gleder meg. Til å tilbringe tid med deg altså, ikke å være adskilt igjen. Kanskje vi kan gå en tur i solen? Det er varmt ute vet du, og selv om jeg kanskje ikke er et naturmenneske, kan jeg ikke motstå deg når solen skinner og gjør huden din gylden. Og det gjør vel ingenting for hverken deg eller meg?
Eller kanskje vi tilbringer resten av dagen liggende i senga di og le, snakke om alle de sprø lærerne mine, eller hvor godt jeg liker sløyfer.
Eller kanskje vi jammer? Det liker vi jo. Du på gitar og jeg på vokal.
Eller kanskje vi til og med lager musikk? Inspirasjonen min er i gang, i hvert fall akkurat nå, og da kan jo alt skje.

Jeg vet ikke jeg.
Jeg bare venter jeg.