SKREVET: 08.09.2010 / KLOKKEN: 21:45


Følelsen av å være talentløs er ikke så morsom at det gjør noe.


Alle andre flyr rundt og kan ta bilder, kan synge, maler, tegner, filmer, danser, spiller et instrument eller hva det skal være, men ikke jeg. Det nærmeste jeg kommer talent er det faktum at jeg kan skrive litt. Bittelitt. Alt ser rotete ut, og ofte har jeg en tendens til å utbrodere litt, men setningene mine er fine. Jeg setter sammen ord på en måte jeg kunne fascinert meg over selv. Og siden jeg liker å fascinere meg, liker jeg ordene. De trenger ikke være spesielt vakre, eller noe særlig spennende, eller vanskelige. De trenger ikke engang gi mening så lenge jeg liker dem. Om jeg vil sette sammen en setning som dette: det var en gang en flosshatt som kunne fly og hadde store ører, så setter jeg sammen en sånn setning. Det er mitt valg, og det liker jeg. Mest sannsynlig liker jeg det fordi jeg er avhengig av å ha kontroll. Det kommer av en mindre morsom fortid. En mindre morsom fortid jeg ikke er skyld i selv engang, men som jeg ikke helt kan skylde på alle andre heller.  De andre mener jo at det ikke er deres skyld, men noen andres. Og sånn går det. Rundt og rundt og rundt, til man blir svimmel og vil kaste opp. 

Mennesker har altfor lett for å legge skylden på andre. Hvor dumt er ikke det? Det er alltid en person som meg der ute som sitter igjen med den dårlige samvittighet eller en nagende redsel fordi man tror at alt håp virkelig er ute. Selvfølgelig er det ikke det. Er det en ting jeg har lært, så er det at alt blir bra til slutt. Det er kanskje vanskelig å tenke sånn når du står i mindre heldige og mer håpløse situasjoner, eller man kan alltids tenke, men man trenger ikke forstå. Da er det greit å ha en person som ønsker å være der for deg. Ikke en som føler seg tvunget eller en som gjør det for sladderen sin skyld, men en som man virkelig kan stole på. Det finnes kanskje ikke mange av dem igjen i verden med tanke på at gud og hver-mann er infiltrert av tanken på å vite mest og kunne mest, spesielt om andre, og de er ikke redd for å si det videre. 

Poenget bak «man har jo rett til å høre det» har helt forsvunnet, spesielt siden folk har en tendens til å vri og vende på historier helt til det ikke er noe igjen av dem, annet enn en haug av løgner det er enklere å tro på enn sannheten, nettopp fordi det er mye mer dramatisk. Jeg kan ikke si jeg ikke er en av de dramatiske her i verden, det er jeg - til de grader, men innimellom snur jeg hele tankegangen og velger å se det positive i ting. Det positive i ting er bra. Hvis man har evnen til å snu ting på den måten, har man evnen til å gjøre så og si alt. Man trenger ikke ha et talent engang, så lenge man kan nyte det man har. 

Og siden jeg ikke er i det negative hjørnet lenger, kanskje ikke skriving er så ille..


Jeg var ikke så flink til å lage avsnitt denne gangen, beklager. Håper ikke det ble for tungt å lese.

Jeg tar hjertelig imot ris og ros, vet jeg ikke helt hersker alt enda, og jeg kommer nok ikke til å gjøre det på en stund, men jeg skal ta det til meg!

HVA SYNES DERE?

Kategori: Tanker og Tekster Skrevet:08.09.2010, 21:45



Kommentarer

Karina

09.09.2010, kl.06:39


Jeg synes du er kjempeflink! :)

09.09.2010, kl.08:29


Karina: aw, tusen takk :)

09.09.2010, kl.09:17


Oi. Jeg likte dette. Veldig godt faktisk. Du er flink, Pernille! :D

09.09.2010, kl.09:22


Malin: haha, aw, så søt du er :D I'm watching u! Du kan ikke bar kommentere uten at jeg vet det! >:3


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no




hits