SKREVET: 14.12.2010 / KLOKKEN: 20:22


Øynene mine går i kryss og jeg er borte i et tiendedelssekund, før verden kommer tilbake. På skrå riktignok, men det er bedre enn ingenting. Jeg må vente et par sekunder før stikkene i tinningen går over, så kan jeg vende blikket tilbake på skjermen for å søke opp informasjon om samer, pygmèer, lage cd-cover, eller hva det nå var jeg drev med. Hodet mitt føles ullent, som om det ikke er noe der. Det er deilig. Jeg orker ikke tenke mer. Jeg orker ikke føle mer. Jeg fungerer bare som en slags maskin. Jeg gjør det jeg er innstilt på, men uten noe som helst entusiasme eller innlevelse. Men på tross av min følelsesløse tilværelse, slår tanken meg likevel "hva for et liv er dette?". Jeg står opp, kler på meg, får på meg ansiktet, spiser, drar på skolen, drar hjem fra skolen, gjør lekser, spiser, sover. Og det hver dag. Bortsett fra i helgene. Men jeg har ikke tid til å nyte den tiden heller, for jeg eier ikke evnen til å slappe av lenger. Jeg lever ikke. Jeg bare er der, som en parodi av meg selv. Eller bare et vrak, man kan vel egentlig velge selv. Det føles ikke som om det er noe mer igjen av meg, Pernille. Det føles som om den jeg var, den jeg burde være, og den jeg skal bli, bare har gitt opp. Mest sannsynlig finnes jeg der, et sted i mylderet av alle de vonde, stressede, skuffede, sinte tankene. Bak det daglige ansiktet som smiler og sier at alt er bra. Eller kanskje jeg er den jeg skal være? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Og jeg orker ikke tenke på det. Jeg orker ikke tenke på meg, eller deg, eller familien min, eller vennene mine, eller kjæresten min, for med det kommer tanken på at jeg skuffer. Jeg skuffer som et familiemedlem, som en venn og som kjæreste. Jeg feiler. Jeg er en feil. Eller er jeg det? Jeg vet ikke. Jeg orker ikke.

En parodi av meg selv, er det den rollen jeg skal fylle her på jorden? Da er verden det dårligste teaterstykket noensinne, og jeg har mistet grepet på livet.

Kategori: Tanker og Tekster Skrevet:14.12.2010, 20:22



Kommentarer

14.12.2010, kl.20:28


Skrevet perfekt til hva jeg selv føler.

Shes coming over like a suicide! Lets take it together.

14.12.2010, kl.20:30


Det ordner seg, Pernille. Du er bare litt sliten, fordi skolen rett og slett overbelaster oss. Jeg kan ikke tenke meg at alt dette presset kan være bra for noen av oss. Er det virkelig sånn alle vgs er? Er dette virkelig nødvendig for å forbrede oss til voksenlivet? Skolen suger opp all energien vår, og med den følger inspirasjonen, og vel.. ja, livsgleden. No shit. Det er ikke noe gøy å gang på gang våkne opp å vite at det er et helt hav av ting ventende på at du skal gjøre dem. Heldigvis er det snart ferie, og du får gjøre alt i din makt for å nyte den. Etter jul er det mange små fridager, hvilket kan hjelpe stort. Det kommer til å ordne seg til slutt, vet du. Og jeg syns du er kjempeflink. Kjempeflink i alt. Og jeg vet ikke om det hjelper å høre det, men jeg har faktisk beundret deg for hvordan du får til alt. Du har all grunn til å være stolt av deg selv. Så ikke tro du feiler. For du mestrer det mye bedre enn noen annen jeg kjenner.

14.12.2010, kl.20:58


Så bra du skriver! Håper det blir bedre, tenkte slik før jeg og..

14.12.2010, kl.22:09


''..og som kjæreste.''
nei. bare.. nei, Pernille.

23.12.2010, kl.13:05


ekke bra det der ;/

føler det sånn ganske ofte jeg og, fyfaen as du skrev lixm heeelt likt..

men husk du må ikke tenke sånn, det er dritviktig og huske altså. for når du tenker sånn tenker du egentlig også "alt er over og ingen trenger meg, for jeg er ikke meg selv lenger." og da blir man altfor depressiv og det ekke bra :p

<3 good luck værtfall søtah


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no




hits