SKREVET: 17.12.2010 / KLOKKEN: 17:29


Jeg fikk et leserspørsmål etter forrige innlegg, fra Synne:


Nå er dette med lykke noe som er individuelt. Selvfølgelig, alle kan ikke være lykkelige på en gang. Det er også noen som kan være lykkelige hele tiden. Jeg mener at de bare er lykkelige på overflaten. De smiler og ler, men det betyr ikke at de mener det. Mens andre er ikke lykkelige, og de har ingen planer om å holde verden for narr. De liker ikke løgner, så de viser heller sitt sanne jeg.

Og så til svaret mitt.
Det er nok ganske åpenlyst. Man finner seg noe nytt eller noen nye. Det er vanskelig, og det tar tid. Sårene må gro og du må finne tilbake til hverdagen. Som oftest på egenhånd. Men det er faktisk lys i enden av tunnelen, tro det eller ei. Selvfølgelig er det ikke det der og da, for da er verden forferdelig og alle er imot deg. De neste dagene blir du litt som de gryende lystløgnerne; du smiler og ler, men det betyr ikke at du mener det. Forhåpentligvis har man personer rundt seg som vet dette. Vet at de skal ignorere skarpheten i svarene. De vet at de ikke skal kommentere posene under øynene dine. De vet at de ikke skal sette spørsmålstegn hvis du plutselig trekker deg unna. Og de vet at du trenger en skulder å gråte på, og de deler mer enn gjerne bort sin.
Men da er jo spørsmålet; hva gjør man hvis man ikke har dem heller?
Da har du i hvert fall grunn nok til å kunne kaste bort alle tidligere skuffelser og ødelagte forhold/vennskap. Du kan starte på nytt, men kanskje beholde noe gammelt. Du kan egentlig gjøre hva du vil. Trekke inn de menneskene du vil ha, og dytte vekk de du ikke vil ha, de du ikke har bruk for. Det er her du kan være det jeg nevnte i forrige innlegg: egoistisk. En drittsekk. Hva som helst. Resten av verden er det jo uansett, så hvorfor ikke følge strømmen på dette punktet?

Når alle har forlatt deg, det er da du skal reise deg. Det er da du skal vise verden at du er sterk nok, og verdig. For det er du. Og ikke nok med at verden trenger å vite det - du trenger det også. Du som er din beste venn og din verste fiende. Du som er verdens herligste menneske, men også verdens verste. Ikke glem at du skal leve med deg resten av livet.

Den viktigste personen i livet ditt, er deg selv, og du ville vel ikke såret den som står deg nærmest, ville du vel?

 

Okei, jeg klarte ikke holde meg. Jeg skrev dette igår, men tenkte at jeg skulle være flink jente og holde det jeg har lovt meg selv, nemlig å legge ut innlegg omtrent annenhver dag. Også må jeg få si at jeg elsker lesere som Synne; de gir meg faktisk en utfordring i stedet for å "du har fin blogg!". Sånne mennesker setter jeg pris på. Også må jeg få si at jeg får gode tilbakemeldinger. Ris og ros er noe jeg alltid tar imot, så det er bare å skrike ut!
Og btw; hvis du trykker på bildet, åpner en helt ny verdens seg. Nemlig verdenen til Synne, den herlige jenta som fikk meg til å skrive dette innlegget.

Kategori: Tanker og Tekster Skrevet:17.12.2010, 17:29



Kommentarer

17.12.2010, kl.17:42


herregud. du skriver så bra! du har skjønt det så bra, at det går ann :)

17.12.2010, kl.18:00


Lene!: tusen tusen takk, jeg sitter virkelig pris på det :)

18.12.2010, kl.19:19


Åh, fikk nesten tårer i øynene av å lese dette. Sånn man trenger å høre når man har det vanskelig! Tusen takk for et kjempefint svar, Pernille <3


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no




hits