SKREVET: 08.02.2011 / KLOKKEN: 19:38


Jeg regner med at det ikke bare er jeg som sitter der innimellom og har lyst til å utrette noe. Gjøre noe, være noe - være noen, skape noe, være til nytte. Du vil føle den mestringsfølelsen igjen, om du så har jukset og tatt æren for noe noen andre har gjort, eller om du har bygget opp mesterverket fra bunnen helt selv. Du nærmest klør i fingrene, men du vet ikke helt hvorfor. Du vil halvveis utrette noe som gir alle bakoversveis, mens du halvveis vil slå noen fordi tiden ikke strekker til og rastløsheten tar overhånd. Det hjelper ikke med alle menneskene som skal fortelle deg hvordan du skal gjøre det og hvordan du ikke skal gjøre det. Eller hvordan du ikke er god nok, samtidig som de sier du er kjempeflink. Eller så går de bare rett på deg og gyver løs på alt fra personligheten din, til utseende og kropp. De vil rive deg ned samtidig som de forteller at de vil hjelpe deg med å stå oppreist og fullføre løpet ut.
Eller så har du de som virkelig vil hjelpe deg med å stå oppreist og fullføre. Som vil se deg mislykkes like mye som de vil se deg lykkes, bare slik at de kan gi deg et spark i rumpa og vise at de er glad i deg. Dessverre klarer du ikke se dem. Det står mellom det positive og det negative, og det negative er den enkleste utveien ettersom man kan lure til seg noen godord. De føler seg glemt, du føler at du glemmer dem, og da er det gjort. Du føler selv at det du sier for å unnskylde ikke er bra nok, og ingen unnskyldning i verden kan dekke det du sa eller aldri sa. Du er ikke lenger offer for de teite beskyldningene eller vonde ordene, nå er det ditt ansvar å rette opp, men det virker umulig. Selv om den andre personen egentlig har tilgitt deg forlengst, dreper den dårlige samvittigheten deg og du visner for en stund. Du vet ikke hvordan du skal gjøre ting godt igjen, men plutselig er du tilbake i hverdagen. Du er lykkelig for å leve livet igjen, ingenting er bedre enn det.

For min del kan jeg sitte der time etter time og forteller meg selv hvor dårlig jeg er. Jeg prøver, men jeg feiler. Så vil jeg snakke med noen, men de sier bare at jeg skal prøve. Men jeg prøver jo. Det virker som om ingen her i verden forstår at jeg prøver. At jeg jobber for det jeg vil. At jeg faktisk må gjøre en innsats. At om jeg så egentlig ikke vil, så gjør jeg det kun på trass, bare fordi jeg er så grusomt sta.
Selvfølelsen min er ikke noe bedre etterpå. Jeg sitter aldri igjen med mer enn jeg startet med, på tross av at det kan ha gått timer eller dager; jeg er ikke god nok. Det hjelper ikke at andre bemerker det, for jeg får høre det fra helt feil personer. Personer som ikke vet, som jeg til slutt begynner å tvile på at faktisk vil hjelpe. Jeg er kanskje ikke lenger personen de virkelig vil ha i livet sitt, men de velger heller å få meg til å støte dem bort, enn at de skal gjøre det. Da får jeg skylden, får jeg ikke? Slue jævler..
Men så har vi personene som vil. Som virkelig vil hjelpe, som virkelig vil gi meg noe konkret og sant. Noe jeg kan forstå og reflektere over. Noe jeg kan gjøre noe med. Selvfølgelig lytter jeg aldri til disse personene. Jeg blir sint. Sint for at de ikke forstår når jeg prøver å fortelle dem at "jeg er ikke god nok."

Man er aldri god nok, er man vel?

 

 

Dere burde kanskje knytte de to avsnittene til hverandre, selv om jeg ikke helt vet om de har sammenheng med hverandre. Eller, jo.. de har det, men dere burde kanskje ikke ta dem så bokstavelige. Den ene er en "generell" beskrivelse, det andre er hvordan jeg opplever det.
Og forresten.. Jeg tror ikke jeg vil høre noen "Men du er jo så flink". 1. det er ikke sikkert dere vet hva dette handler om.  2. dette handler delvis om at jeg hater å høre sånt - det hjelper ikke.
(dette burde vel egentlig vært forord, men hallo.. dette er en blogg.)

Kategori: Tanker og Tekster Skrevet:08.02.2011, 19:38



Kommentarer

08.02.2011, kl.19:47


Men Pernille, man må jo si det. Du ER jo mer en god nok. Bare ikke for deg selv. Har du tenkt over at kanskje det er DU som må senke forventningene dine litt, og bare være fornøyd med det du faktisk får til? Såvidt jeg har forstått er du flinkere enn de fleste i det meste. Men såklart, ingen er verdensmester i alt. Det er en positiv egenskap å strebe etter å gjøre det bedre, men ikke om du blir skuffet hver gang du bare får "veldig bra". Veldig bra er faktisk, nettopp, - VELDIG BRA.

08.02.2011, kl.19:52


malinkleiven.: Jeg har hørt det før. Mange ganger. Men man kan ikke synke tilbake igjen. Gamle vaner er vonde å vende. Jeg må bare sørge for å klare å holde meg og mitt stabilt. :)


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no




hits