SKREVET: 16.02.2011 / KLOKKEN: 13:57


Det er disse evige tankerekkene. De stopper ikke før jeg er tilbake der jeg startet, og da starter det forsåvidt bare på nytt. Med mindre jeg tar meg i å faktisk tenke alle tankene. Det føles ikke normalt, selv om det er høyst normalt. I hvert fall for meg. Det er glade tanker, triste tanker, merkelige tanker, forbudte tanker, sultne tanker, og selv meningsløse tanker som samlet har en mening. Men under hele tankerekken føler jeg ingenting. Det er underlig. Delvis fordi jeg er ungdom og føler noe om alt, og fordi jeg generelt er en person som føler ting veldig sterkt. Kall meg gjerne sårbar. Men mens jeg spinner frem idé etter idé, tanke etter tanke, bekymring etter bekymring - er det bare meg. Og hvor mye kan jeg egentlig skade meg selv? De fleste ville kanskje sagt "mye", men hadde ikke resten av menneskene eksistert, hadde heller ikke tankerekkene eksistert. Akkurat som vi ikke hadde eksistert. Hvem er det egentlig som skader hvem da?

Jeg tror dere kanskje, med det siste, forstod poenget mitt. Det er vanskelig, samtidig som det er fascinerende. Tankene mine kan jo gå helt feil vei, dra meg ned og holde meg der, men de kan også fly avgårde i de mer lykkelige baner og havne helt uventede steder. Jeg kan ikke styre noen av delene, så det er skremmende når jeg først blir dratt inn i det. Og det kan skje hvor som helst. Den ellers så oppmerksomme og pliktoppfyllende jenta kan plutselig forsvinne inn i seg selv, enten det er i timen, på bussen, under en film, i dusjen, ja - hvor som helst. Til tider skulle jeg ønske det ikke var slik, det er jo ikke alltid like praktisk. Det å ende opp i tårer på toget er ikke drømmesituasjonen, men det er ikke alltid man kan komme unna det. Jeg ville ikke vært foruten tankene mine for alt i verden. Det er de som skaper meg, som er meg og som forteller andre hvem jeg er.

 

Jeg føler meg bedre, men jeg er det ikke. Absolutt ikke. Det gjorde ikke saken bedre at jeg tok nesespray som nærmest brenner opp nesa mi innenfra. Men sånn kan det gå. Hverken humøret mitt eller kroppen min er på topp, og jeg vil mest av alt legge meg ned og dø litt. Sånn kan det også gå.

Kategori: Tanker og Tekster Skrevet:16.02.2011, 13:57



Kommentarer

17.02.2011, kl.01:02


"Og hvor mye kan jeg egentlig skade meg selv? De fleste ville kanskje sagt "mye", men hadde ikke resten av menneskene eksistert, hadde heller ikke tankerekkene eksistert. Akkurat som vi ikke hadde eksistert. Hvem er det egentlig som skader hvem da?" - Hei. Du er et smart, smart menneske. Du tenker ting som får meg til å tenke "oi, så genialt". Sånne ting som liksom gir en slags "aha"- opplevelse, og endrer tankegangen min for alltid. Sånne ting jeg ikke ville kommet på selv. Tankene dine må være både smarte og fine, siden du er så smart og fin. Og husk at selv de negative tankene, og negative stundene lærer deg noe. Liker deg jeg, Pernille. Dette var også en veldig finfin tekst, skrevet av en finfin jente. Faktisk, så gjorde den meg veldig glad.

17.02.2011, kl.19:34


malinkleiven.: Vel.. Jeg kan vel ikke si annet enn tusen, tusen takk. Det er den reaksjonen jeg virkelig sitter og håper på at folk skal få. Jeg vil vekke tankene til folk, for de er så sløve (omg, jeg tror kanskje jeg nettopp fikk en idè til et nytt innlegg..). Og når det kommer til det negative (jeg har enda et innlegg. Shit, dette må stoppe).. negative stunder slutter ikke å komme, men det gjør ingenting. Du trenger det for å reise seg igjen.

Tihihi, du er fin du. Finfin : ))


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no




hits