SKREVET: 31.03.2011 / KLOKKEN: 21:30


Innimellom, er det som om jeg ikke vet hva som er virkelighet og ikke. Jeg blir usikker på om ting virkelig skjedde. Om jeg faktisk kjenner menneskene jeg kjenner.
Alt blir plutselig så ukjent. Alle vennlige øyne og vakre lepper blir med et så fremmede. Som om jeg aldri noensinne har møtt personen. Alle minnene blir med ett hvisket bort, og de som fortsatt står igjen, er jeg redd jeg bare drømte. Jeg vet ikke om personen vil meg godt eller vondt. Eller om personen er glad i meg. Hva om vi egentlig er fiender? Eller hva om vi er noe fint? Bare jeg og han.
Eller hun. For hvordan kan jeg vite hva jeg er. Eller hvem jeg er? Jeg kjenner ikke meg selv engang. Alle maser om at man skal være seg selv, finne seg selv, aldri fake. Jeg kan ikke skryte på meg noe av det, for jeg kjenner ikke meg selv.
Langt mindre kjenner jeg dem. Ikke har jeg noen mening om det de sier heller. Tror jeg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg mener. Er jeg interessert i politikk? Er jeg dyreverner? Ønsker jeg av hele mitt hjerte å bli kirurg? Eller kanskje vaskedame er veien å gå for meg? For nå må jeg jo faktisk velge også. Men jeg vet jo ikke hva jeg vil.
Hvordan kan jeg vite det? Jeg har enda ikke funnet ut av hva jeg liker engang. Eller er det akkurat det jeg har? Kanskje meningen med livet er å sitte å spise is hele kvelden og sikre meg diabetes 2. Eller kanskje jeg allerede har det? Jeg vet jo ikke.
Er det noen som vet? Er det noen der ute som egentlig kjenner meg? Og som jeg egentlig kjenner? Noen som er glad i meg, ønsker å holde rundt meg og kysse meg ømt på kinnet.
Eller kanskje den ene personen lyver? Kanskje den ikke mener det allikevel. Kanskje jeg bare er en brikke i et spill. Eller kanskje det faktisk er et spill? Bokstavelig talt et spill. Kanskje vi egentlig vi fungerer litt som SIMS gjør for oss, for noen syke skapninger der ute. Kontrollfreaker.
Jeg er en kontrollfreak. Jeg er ganske sikker på det. Kanskje det er nettopp derfor jeg skriver dette? For å kontrollere følelsene mine. For å føle dem om og om igjen. For å slippe unna alle andre følelser. Kanskje den fremmede følelsen er god. Den fremmede følelsen av å føle at alt annet er fremmed. Kanskje den er enklere å forholde seg til, selv om det kanskje er den vanskeligste følelsen av alle, enn å forholde seg til alle de andre på engang.


kanskje.

 

Jeg skal innrømme at jeg bruker veldig lite tid på innleggene mine. Jeg leser ikke igjennom dem engang. Man kan vel si at det kommer fra hjertet. Eller fra hjernen. Spørs hva man tror på.

Kategori: Tanker og Tekster Skrevet:31.03.2011, 21:30



Kommentarer

31.03.2011, kl.22:52


Hei, tekster fra hjertet/hjernen er -tydeligvis- superfint. Jeg må innrømme jeg aldri leser igjennom innleggene mine selv. Sånn faktisk, aldri. Jeg bare skriver. Sånn jeg liker det.

Utrolig fin tekst, tenkt samme tankene mange ganger selv. Man vet så lite. Det er ikke rart det er vanskelig å stole på folk, for man vet faktisk _aldri_.. Det er egentlig veldig skummelt.

01.04.2011, kl.11:59


Man vet ikke om dine nære vil deg godt eller vondt. Men vi burde være naive nok til å stole på de, og tro at de vil oss godt, ettersom de holder ut med oss. Og, de gir deg jo fine stunder. Fine minner. Fine ord. Kjærlighet. Det er jo bedre å være dum og naiv og ta imot det, istedetfor å sitte hjemme og spise seg til diabetes2. Og, du vet kanskje ikke hvem du er. Men noen er du. Du er noen, ettersom du kler deg som du gjør. Du hører på den musikken du gjør, og snakker og oppfører deg som du gjør. Du er jo ikke prikk lik naboen din. Og dèt er jo positivt. Alle vil jo stå ut i mengden. Du gjør det. Det er bra.

Og, hvis man virker som man drømmer, så er det fordi man opplever noe så bra, som man har vanskelig for å forstå at skjer deg. Eller omvendt. Noe vondt. Som du faktisk kunne ønske du bare drømte. Så du kan våkne fra det og ha det fint. Slik er det med meg.


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no




hits