SKREVET: 03.06.2012 / KLOKKEN: 00:58


Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg har til nå ikke brukt noen overskrifter på innleggene mine. Jeg føler ikke at dere har noe behov for det, og for min del er det slik at - når tankene først er der ute, er de det. Jeg har ikke noe behov for å sette en tittel på dem og finne dem tilbake. 

 

For det første er jeg veldig dårlig på titler. Jeg kunne selvfølgelig gravd frem en sangtittel eller en eksepsjonelt god linje blant alle de tretusen sangene jeg har i iTunes, men Facebook er så fan av sånt, så det dropper jeg. Dessuten så liker jeg ikke sette merkelapper på ting. For det er en merkelapp. Det er navnet på produktet ditt. Tenk om det er misledende. Tenk om tittelen din er vanvittig god, men alle sammen klikker seg videre etter de første setningene fordi du løy. Det er ikke bra. Det er ikke bra nok. Du er ikke bra nok.


Merkelapper er vanskelig uansett hva det gjelder. Hvis dere leser litt mellom linjene kan dere sikkert knytte det opp til mye. I filmene er det alltid dette med forhold man prøver eller ikke prøver å sette merkelapper på. Ettersom jeg ikke er i et forhold, ikke vil være i et og derfor ikke kommer til å være i et på en stund, er jeg så kynisk at jeg skal skrive litt om dette.

 

Det er ikke alt man skal gi en definisjon på. Noen ting er riktignok så fine og stabile at man kan vise hele verden hvor mye kjærlighet kroppen ens rommer. Så er det noen ting, noen ting som er så vanvittig fine, men så altfor skjøre. Det tåler ikke for mye oppmerksomhet over lengre tid, da blir det kjedelig og dør ut. Det tåler heller ikke omverdenens hard ord og rynkede bryn.

 

Denne fine, skjøre tingen oppstår mellom to personer som trenger hverandre. Der og da. Eller over en begrenset periode. Noen timer, dager, uker, måneder. Men aldri så lenge at man tenker på å sette en merkelapp på det. Hvorfor la omverdenen sluke alle de falske følelsene etter en stund for så å la alt komme opp igjen fordi det har gått ut på dato?

 

For etter en stund går det ut på dato. Man glemmer hvor lenge det kan vare og etter hvert som tiden har kommet, merker man at det gjør en syk. Det er her man finner ut av om man vil fortsette og se om man er immun, eller om man gjør begge syke. For en sårer og en blir såret. Det er en som har forsvar nok til å stå imot, som ikke hvor de samme smertene i brystet når de ser at tiden er omme og man igjen er alene. Også er det en som får smertene i brystet. Og halsen. Og magen. Og kanskje til og med hjertet. Den som stod i fare for å bli smittet hele tiden. Som hele veien tenkte at han eller hun skulle klare seg, men som lurte seg selv trill rundt med å tro at noe varer evig. Voks opp, ingenting varer evig. Jeg vet det, du vet det, de vet det og verden vet det. 

 

Fra dette punktet har navnet, merkelappen, fått en skitten betydning. Brukt, bitter og forlatt. Både en selv og den andre sitter igjen, tomme og ensomme. Det er ikke lenger noen å søke trøst hos, for denne personen har en selv forlatt eller blitt forlatt av. Samtidig er man ikke forlatt, men har gått hver sin vei. Man er ikke separert, man har ikke gjort det slutt, stien ble bare for trang for dem begge.

 

En trenger mer rom, en større verden å forholde seg til. En klamrer seg fast, går gjerne i grøfta for den andre. Sliter seg igjennom gress og skitt. Og for hva? Ingenting.

 

Den ene raser avgårde i høy fart. Den andre står igjen i veikrysset med merkelappen alene.

Kategori: Tanker og Tekster Skrevet:03.06.2012, 00:58



Kommentarer


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no




hits