SKREVET: 04.06.2012 / KLOKKEN: 17:56


Dette er en av mine eldre og forholdvis bittre tekster. Tror den ble skrevet i den tiden jeg hadde gitt opp tanken om kjærlighet og stort sett var ensom og forlatt. Og det hadde dere nok forstått uten at jeg hadde skrevet det.

 

 


 

Det er så altfor lett å falle i fellen. Gi etter for de fine ordene. Tro på dem. Elske dem. Klamre seg til dem. For så å være tvunget til å gi slipp.

 

"Evig", "alltid", "til døden skiller dere ad". Det er bare tomme ord. Ord som skal berolige og symbolisere hvor mye en betyr for noen. Jeg har alltid hatt vanskelig for å tro på dem. Både når noen har kjørt på med den engelske "forever and always" eller mitt eget morsmåls "for alltid". Det er ikke et løfte man kan holde, eller som man riktig vet hvordan man skal gi eller forholde seg til. Du kan fortelle noen at du alltid kommer til å støtte dem, eller at du alltid er der for dem hvis de trenger noen å snakke med, eller at du kommer til å elske noen for alltid og det kommer til å være dere til evig tid. Det er ikke slik. Det er en trøst, men en gang kommer det til å slå tilbake og gjøre vondt. 

 

På ett punkt er det ikke dere. På ett punkt er det ikke noe "alltid", "evig" eller "oss". På et punkt er det slik at man, selv om man er der fysisk, glir vekk fra hverandre. Noen vonde ord eller følelser som ikke vil samarbeide, eller uenigheter. På et punkt vil man ikke være der fordi man synes noen er urimelige eller oppfører seg dumt. Plutselig kryper alle tankene du trodde du hadde låst ned i en skuff, tilbake inn i nakken og opp til hjernen. Der legger de egg og en dag klekker de. Nå er det altfor mange nye tanker man ikke vet hvor man skal gjøre av. De negative og dårlige tankene man egentlig ville gi bort, er det ingen som vil ha. De er så stygge. Baktankene.

 

Du kan ikke være der for noen i det øyeblikket du vender deg om og går. Du kan ikke forlate noen og si at "du kan alltid komme til meg hvis det er noe" for det er ikke slik det fungerer. Kutter du det båndet dere hadde er det ikke helt lenger. Om du så bare gir det et lite snitt, er det fortsatt ikke helt. Det er ikke like sterkt. Det tåler ikke like mye, det kommer ikke til å være der for evig. Det er et løfte om evigheten, men har alle oddsene mot seg.

 

Uansett hvor mye man står imot gir man etter hvis man hører det ofte nok. Eller intenst nok. Eller fra et menneske som er viktig nok. Og man begynner å leve deretter. Han eller hun er der for alltid. Vi skal være sammen for evig. Uansett hva som skjer, kommer den personen til å stå ved min side. Man begynner å ta hverandre, eller bare andre, for gitt. Tingene som før betød mye, betyr ikke like mye; dere skal jo gjøre dem så mange ganger. Og ordene du blir gitt av andre har ikke samme betydning. Du har fått høre det ultimate, alle mennesker drøm, den største løgnen i verden. "Jeg er glad i deg", savn og kallenavn blir så overflødig. Du har fått servert et "for evig".

 

Til slutt når man en punkt der "for evig" er det eneste som betyr noe, det eneste man har å klamre seg til ettersom alt annet er borte. Og hvis alt annet egentlig er borte, hva er det igjen som kan vare evig da?

Kategori: Tanker og Tekster Skrevet:04.06.2012, 17:56



Kommentarer


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no




hits