SKREVET: 05.06.2012 / KLOKKEN: 14:14


"Sett haka de her og len pannen din inntil her," sa damen og pekte. Jeg satte hodet mitt lydig på plass, rak i ryggen og med et sta blikk. Damen satte seg ned på en stol bak maskinen og jeg hørte at de begge begynte å jobbe. "Se rett frem, se til siden, se til den andre siden, se opp, se frem, se ned," messet hun mens hun lyste meg i øynene. Tårene strømmet. Jeg følte meg som et forsøksdyr. Fanget mellom stolryggen og maskinen som beveget seg frem og tilbake. Som om den prøvde å finne enkleste vei inn til hjernen min. Den kan ikke ha funnet noe, for plutselig forsvant den og jeg var fri. Damen mumlet et "bra" før hun begynte å krysse av og ringe rundt alternativer på et ark.

 

Hun førte meg videre til et nytt rom, plasserte meg på en krakk og forlot rommet. Jeg skulle bli overlatt til en annen. Jeg tenkte med meg selv at disse var de avgjørende minuttene. Det var ingen vei tilbake. Jeg forlot tryggheten nå. Det kom til å være ubehagelig hver dag, men jeg hadde valgt det selv. En mann avbrøt tankegangen min og presenterte seg selv. Jeg fikk ikke med meg navnet hans, fokuserte mer på det han hadde i hånda. En liten blå og hvit eske. "Vi må nesten vaske hendene først" sa han og viste meg bort til vasken. Jeg brukte lang tid. Det var om å gjøre å ha minst mulig bakterier på hendene for å ikke forårsake så store skader. Tilbake i stolen satt han først og så på meg, før han tok ut en liten plastbeholder av esken. Han åpnet den og tok ut innholdet. Noe lite og gummiaktig som lå i en form for væske. Jeg krympet meg, kjente at jeg kanskje ikke var så klar for dette allikevel.

 

Han viste meg hvordan det skulle bli gjort. Skilte øyelokkene både nede og oppe fra øyeeplet. Det var kun fire fingre på hvert øye som skulle til, tre til å holde og en til å legge på plastikken. Øynene rant igjen, lagde små prikker på bordet under meg mens huden min ble rød og øyelokkene såre. Jeg kjente at jeg angret litt, men så var det over. Jeg tørket ansiktet mitt mens han satt og noterte på et nytt skjema. Jeg visste at jeg så liten og sårbar ut, selv om det hadde gått forholdsvis fort. Det var ubehagelig. Gnagde litt, stakk litt. En svak hodepine lusket seg på, og mens jeg satt og fungerte på om hodepinen var en del av prosessen så han rett på meg og spurte "kan du se noe gjennom tårene?" før han smilte. Jeg lo litt og nikket. "Skal vi se om vi ikke kan få skaffet deg nye brilleglass også da, så kan du få se på heltid?" sa han. Han gjorde tegn til å bevege seg mot døråpningen. Igjen bare nikket jeg, før jeg fulgte etter.

 

 

 

Fargene er litt sterke, fokusen litt bedre og skyggene langt større. Det å ha godt syn igjen, eller linser, har både positive og negative sider. Jeg kan jo faktisk se nå. På tross av at jeg aldri har hatt så veldig dårlig syn, er det likevel slitsomt å myse for å se om det er riktig buss som runder svingen, eller hva som foregår på TVen. Det som kan regnes som negative sider er at det virker som om jeg ikke har en sjanse i havet til å få dem av. Jeg trodde det skulle være vanskelig å få dem på, men det klarte jeg på første forsøk. Dum og naiv som jeg er, har jeg trodd det alle andre har fortalt meg om linsebruk: det er definitivt lett å ta dem av. Men det er det definitivt ikke. Det var smertefullt og frustrerende og nå vurderer jeg å bare gå med de jeg har på til evig tid i stedet.

Kategori: Hverdag Skrevet:05.06.2012, 14:14



Kommentarer


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no




hits