SKREVET: 09.06.2012 / KLOKKEN: 22:09


Der står den, i veikanten. Det er lenge til bussen passerer, men den gul/grønne-fargen er ikke til å ta feil av. Ettersom bussen nærmer seg spinner spørsmålene mine rundt i hodet som sultne måker rundt et stakkars sjødyr på land. "Hva har skjedd?" "Hvem er det?" "Kjenner jeg han?" "Eller er det en hun?". I det vi passerer har en av måkene stupt ned for å angripe byttet. En motorsykkel. Den ligger der i grøfta, uten en sjåfør. Det står ambulansepersonell der, samt en mann i shorts og t-skjorte. Men ingen sjåfør. Bussen kommer seg rundt svingen og jeg trykker på knappen. Jeg reiser meg fra setet og går mot dørene med vaklende skritt. Det kommer et lite rykk da bussen stopper, men jeg har vært avhengig av kollektivtrafikk siden jeg gikk i åttende og tok det med stødige ben. 

 

Luften lukter død og fordervelse, selv om den ikke lukter noe som helst. Det er bare en eim der, eller en stemning som gjør alt så tungt. Jeg blir stående på bussholdeplassen en stund før jeg begynner å gå oppover. Hjem. Bena mine beveger seg, armene mine svinger svakt mens jeg går og jeg kan kjenne pulsen min når jeg klør meg på halsen. Nedover kommer en gutt syklende ved siden av moren sin. Han har på seg hjelm og knebeskyttere. Sykkelen hans skal ikke ende opp i grøfta slik som motorsykkelen. Nei, den skal ha en eier til eieren vokser fra den.

 

Plutselig står vi på en rekke. Moren, gutten på sykkel, jeg og sykebilen. For et par sekunder siden rundet den svingen i toppen av bakken og nå, på under et sekund, haster den forbi oss. Jeg hører gutten bråbremse bak meg gjennom musikken jeg har i ørene. Hjertet mitt stopper. Hadde jeg tatt feil? Så stopper jeg. Skal jeg snu meg, eller skal jeg ikke. Moren hans er jo der. Uansett er det ingen bruk for meg. I en liten evighet er det bare stille, så hører jeg et "se, en sykebil mamma!" en liten latter og verden går videre. 

 

Jeg frykter ikke døden. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg bare synes at døden, dermed livet, er så urettferdig. De fine blir satt til verden, og så alfor fort revet bort. De som ikke er fullt så fine også for den sakens skyld. Døden dreper. Døden tar liv. Det spiller ikke noen rolle om den har lyst på nybakte boller eller vin av en gammel årgang. Den er grådig og forsyner seg av begge deler på en gang, og så litt til. Jeg er så heldig at jeg ikke har mistet så mange som står meg nær enda, men de har alle vært en del av meg. Enten de var den delen som tok meg, og kun meg, med ut for å kjøpe is til familien i en bursdag. Eller om det var den delen som lot meg prøve eldgamle perlesmykker fra en storhetstid jeg aldri har kunnet forestille meg. 

 

Det er snart en vegg som blir revet. Alle plankene i huset som skal forestille livet mitt blir dratt ut. En etter en. Alle er nok ikke gamle eller råtne engang. Det er bare en eller annen pøbel som tar den med og lar meg sitte igjen der med et hull i veggen. I sjelen. Jeg kan jo fylle tomrommet, skaffe en ny planke, men det blir jo ikke det samme. Den vil alltid skille seg litt ut fra de andre. Aldri passe inn. Aldri kunne fylle plassen helt. 

 

Jeg er ikke redd for å dø, men det betyr ikke at jeg ønsker å dø. Tanken er så fjern. Det å skulle forsvinne, eller at noen andre skal forsvinne. Det er et sjokk hver gang man hører om et dødsfall, enten det er noen av mine egne kjære eller noen andres. Ord blir så fattige, blikk viker, alle berøringer så vanvittig klumsete. Døden er en av de tingene man ikke kan gjøre noe med. Den er grusom og hensynsløs. I hvert fall for de rundt.

 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ofte har ønsket meg vekk. Spesielt i det siste. Få livet mitt litt på avstand. Reise til et sted så langt borte at ingen finner meg før jeg ønsker å bli funnet, eller sove så lenge at all smerten er over. Men det er hverken noe som går an eller noe man gjør. Jeg kan ikke la alle sitte igjen med frykten og bekymringen, for så å plutselig dukke opp igjen når tidspunktet er riktig for meg. Gjensynsgleden hadde vært stor, men det hadde klanderen vært også. Det hadde vært som om jeg hadde dødd for en stund, og så gitt opp døden. Man kan ikke gjøre det. Verden fungerer ikke sånn.

 

De hadde vært redde for at jeg kanskje var død, for at de hadde mistet meg, akkurat som jeg er redd for å miste noen til døden.

Kategori: Tanker og Tekster Skrevet:09.06.2012, 22:09



Kommentarer


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no




hits