SKREVET: 10.06.2012 / KLOKKEN: 14:56


I det gyldne sommerlyset lå du der, henslengt på sengen. Jeg lå på armen din og dagene hadde aldri vært så fine som da. Hverken før eller senere. Luften var lett, men blomsterlukten hang tungt i luften sammen med en hel masse pollen. Du var allergisk, og er det så vidt jeg vet fortsatt, men det plaget deg ikke denne dagen. Vi hadde uendelig med timer foran oss. Det føltes som om døgnet varte evig og vi kunne bruke så lang tid på å bli ferdig med denne sommerformiddagen vi bare ville. Sangene strømmet forbi nesten uten at vi merket det. Sang med på et par strofer og nøt de myke tonene resten av sangen. Og så kom den. Sangen som brøt stillheten litt hardere enn de andre, som var litt voldsommere og så mye sannere.

 

Det var vår sang, husker du? Den beskrev oss ikke før alt var borte, men det var vår sang. Jeg sang den til deg. Hvisket og messet den inn i øret ditt. Det var ikke bare én vakker sommerdag. Det var flere. Forundrer meg ikke om den var like vakker på en regnværsdag også. For oss spilte det ingen rolle, for du hadde et øre og jeg hadde et par lepper som vi kunne leve ut drømmene igjennom uansett.

 

Du og meg e like som et par dråper vann

I hvert fall hvis du tør og spør han

Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang

Heilt til eg sovne i dit fang

 

Når vi var sammen var det oss. Du lå praktisk talt på fanget mitt, og denne sangen som hver gang bergtok hjertet mitt spilte så pent i hver krok og krik av rommet ditt. Jeg sang den til deg, og hvis jeg ikke husker feil var det ikke alle gangen du klarte å holde øynene oppe. Du lå der, så fin og fredsom, mens jeg satt der og hvisket fremtiden vår ut i rommet uten å vite det. 

 

Før så eg ingenting og det eg såg forsvant

Men nå ser eg alt det du ser

På min finger har eg ringen din på ringen står det blankt

 

Jeg var ganske blind, jeg så bare det vår lille verden viste. Det som var vårt. Jeg trodde helt ærlig ikke jeg noensinne skulle oppleve noe så fint som det vi var. Kjærlighet var oppskrytt. Men så kom du med den lille ringen og det var oss. Selv om det ikke var oss. Siden da symboliserte den alt det du og jeg var. Jeg husker fortsatt dagen jeg fikk den, og det gjør nok du også. Du husker nok også at jeg ikke begynte å bruke den på heltid før du reiste bort. Den forsvant først da jeg innså

 

At du er min hjerteknuser

 

Hver gang jeg hører ordene så tenker jeg på at du faktisk er det. Du er min hjerteknuser. En gang knuste du hjertet mitt. Andre har holdt på å gjøre det før deg, og du har fått det til å briste tidligere. Men du knuste det ikke før etter at jeg hadde sunget til deg. Som om sangen forutså fremtiden. Valgene dine. Tapet mitt og smertene mine. Du var den første, men sannsynligvis ikke den siste. 

 

Det gjør litt vondt. Hjertet mitt bevrer litt hver gang jeg hører den. Likevel klarer jeg ikke tenke på at det minner om noe annet enn noe vakkert. For du og jeg, vi var noe vakkert. Var.

 

Kategori: Tanker og Tekster Skrevet:10.06.2012, 14:56



Kommentarer


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no




hits