Skrevet: 07.06.2012 Klokken: 15:28

Det er nok ikke så lenge siden de som følger meg på tumblr leste dette, men ettersom kroppen min har bestemt seg for å slutte å fungere og heller bli syk må det bare bli sånn. Jeg har ingen tanker som presser på eller ord som vil ut, og rømmer fra den snørrete nåtiden ved å drømme noen uker tilbake.

 

 


 

Der går de, side ved side. Den ene i skjørt og den andre i shorts. Håret deres flagrer i vinden på tross av at lengden ikke tilsier det filmene vil sette som standard. Skrittene deres er lette og til tider ser det nesten ut som om de flyr bortover den tørre asfalten. Solen titter så smått frem bak skyene, men vil ikke vise seg frem. Den vil la dem skinne. Gjøre verden litt lysere. I hvert fall for hverandre. 

 

De snakker om alt mellom himmel og jord. Tapt kjærlighet fra den ene parten og vinnende kjærlighet fra den andre. Mellom linjene forteller de egentlig bare om sin kjærlighet til hverandre. Den kjærligheten kun de to beste vennene i verden kan ha. Tilliten, stoltheten, omsorgen. Alle smilene, tårene, ordene og samtalene.

 

De går videre, snakker denne gangen om planene som snart møter dem. Det er loppemarked i dag. Bøker. Det er det de skal ha, begge to. Bøker. Den ene har såvidt noen og den andre har bokhylla full. Men det gjør ingen forskjell, for nå skal de på loppemarked og kjøpe bøker i alle mulige størrelser, former og sjangre.

 

På vei opp bakken ler de mens de presser ut av seg hvor dårlig kondis de har, samtidig som de forteller om barndomsminner og fjerne slektninger. På toppen går de videre i stillhet for å få tilbake pusten.

 

Stillhet er lov. Stillheten er fin. De trenger ikke alltid være inntil hverandre, de kan ha stillheten i mellom. Det er som om ingenting setter en stopper for dem. Selv ikke når hun ene er hjemme ved neste røde dag og den andre feirer langt oppi nord. Der de begge forresten har røtter. Ser man det, noe så fint.

 

De river til seg bøker, diskuterer og bytter. Og lytter. Til lydene rundt dem og hverandre. De klarer det helt fint, å skjelne mellom realiteten og drømmene de har. Drømmene om høye hyller stappfulle av fine bøker der sidene faller ut og lukten av fjerne minner oser mot dem når de tar dem frem og åpner dem igjen. Bøkene skal ha vært lest flere ganger. Av begge, eller bare av den ene. Alle kan ikke ha samme interesser.

 

Noen bøker har de ikke klart å komme seg igjennom engang. Og de bøkene sitter de kanskje nå og markerer med sine egne navn. Markerer dem som deres territorie. Deres dyrebare skatter. Deres barn. De markerer dem for å kunne gi dem videre, men likevel legge igjen spor etter seg selv.

 

Når de innser at bøkene er ferdiglest etter den syttende runden med snørr og tårer, eller når de innser at de faktisk aldri kommer seg gjennom, da skal de forlate dem. Sørge for at noen andre får den samme flukten fra verden som dem. De samme minnene.

 

De skal gi dem videre, la dem gå i arv. På et loppemarked.







Skrevet: 01.06.2012 Klokken: 08:39

Nå som klokken ikke er over tolv på natta og tankene mine ikke er preget av et konstant behov for å eksponere meg over nettet, innser jeg at å starte å blogge igjen - dét var ikke helt lurt. Men dere vet, ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe. Jeg tenker med andre ord å i hvert fall prøve å opprettholde det. Det er jo ikke sånn at jeg ikke vil eller ikke liker å skrive, men rett og slett det presset med å skulle poste ting regelmessig og prøve å gjøre alle fornøyde er ganske stort. Nå har det seg sånn at jeg, for å være helt ærlig, ikke bryr meg så fælt om hvor fornøyde leserne er. Jeg gjør dette fordi jeg trenger å få det ut der. Om jeg får kommentarer eller ikke, er forsåvidt ikke så viktig, da det er viktigere å føle at ett eller annet sted der ute er det en sjel som faktisk bryr seg eller trenger litt underholdning. Jeg liker å tro at det alltid er noen som leser. Uansett hvor dårlig det er.







Skrevet: 19.06.2011 Klokken: 22:08

Jeg vet ikke helt med denne bloggingen jeg. Jeg vil, men vil ikke. Redd for å skuffe er jeg også. Tekstene er jo ikke alltid like bra, og som regel ganske like. Det er så vanskelig når jeg må skjule det jeg egentlig skriver, men jeg kunne ikke for alltid i verden byttet ut det "falske" med sannheten, det ville såret for mange.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg egentlig vil. For jeg vil nå ut til andre mennesker, jeg har et eksponeringsbehov. Samtidig vet jeg ikke om jeg kan nå ut til mennesker på måten jeg ønsker.

Dilemmaer, dilemmaer. Det er de som utgjør livene våre, er det ikke? Valgene vi gjør ved en skillevei - venstre, rett frem, høyre? Hvis jeg går til venstre har jeg kanskje ødelagt alt. Hvis jeg bare fortsatter som før så vil jeg i det minste være trygg. Hvis jeg går til høyre så blir kanskje livet mitt snudd til det bedre, og jeg vil leve lykkelig i alle mine dager.

Det gjelder bare å velge riktig. Jeg hater å velge selv. Jeg skal ikke trenger å velge selv, jeg er ikke myndig engang. Hvis jeg velger, og velger feil, så har jeg ingen så skylde på - andre enn meg selv.

Så, jeg ber deg
- Velg for meg.







Skrevet: 29.04.2011 Klokken: 14:15

Jeg vet ikke om jeg skal skrive en eviglang unnskyldning, eller om jeg bare skal si at jeg er dårlig. For ja, jeg er dårlig. I hvert fall når det kommer til blogging. For tiden er jeg faktisk merkelig nok frisk, på tross av at jeg har skrellet av meg klærne og står i tynn strømpebukse på morgenen i bare 5 grader. Skal ikke si at jeg ikke frøs, men det er meg fullstendig likegyldig så lenge jeg får slikket litt sol utover med dagen.

Og jeg må få si at på tross av mye vonde stunder i det siste, våknet jeg litt samtidig som solen. Eller skal jeg si varmen. Skal ikke klage på solen som dukket opp hver onsdag da jeg skulle på jobb i løpet av vinteren. Jo, det skal jeg visst, men ikke nå.

Jeg kan ikke si at jeg har savnet blogging så mye, for jeg har helt ærlig ikke tenkt noe særlig på det. Tankene mine har kretset rundt skole, venner, familie og kjæreste. Det gjør riktignok tankene mine alltid, men nå måtte jeg gå litt mer inn i meg selv og finne ut av hva jeg ville. Mest av alt vil jeg jo være lykkelig, men både du, jeg og resten av dere vet at ting tar tid. Jeg skal ikke si jeg har det dårlig. Ting går fremover, og jeg har stunder der jeg kunne grått av lykke, men jeg er ikke på topp. Jeg kjører for halv maskin for ikke å trenge mer hvile enn jeg allerede trenger. Men jeg er langt ifra misfornøyd med det. Jeg føler at det er bruk for meg. At jeg eksisterer. Jeg føler at jeg er meg igjen. Jeg lever faktisk. Og til de som ikke mener det - det er vel ikke så langt igjen?

Jaja, tenkte jeg skulle si hei bare. Vi snakkes vel snart igjen.
I mellomtiden kan dere stikke innom tumblr'en min, der er det mer liv. Klikk her.

 

Hvordan går det med dere da?







Skrevet: 15.04.2011 Klokken: 22:36

jeg vet ikke.







Skrevet: 17.03.2011 Klokken: 12:11

Hei min søte lille blogg, og alle dere mindre eller mer søte mennesker der ute.

Jeg har nok vært litt dårlig til å oppdatere dere her. Det er en del som skjer hele tiden, og på tross av at jeg har en del tid, har jeg også en kropp som trenger en del hvile. Også er det kjæreste, venner, familie, skole og alt det vanlige maset som krever sitt ved siden av. Ikke ta det ille opp, jeg er glad i dere - men dere krever en del.

I tillegg så har jeg jo fått tumblr, og der kan man reblogge ting. Noe som passer meg ypperlig ettersom jeg er lat. Det vil si at tumblr blir oppdatert oftere, men det er fordi det ikke er jeg selv som har produsert så mye av det. Dessuten føler jeg ikke at jeg kan bruke bloggen til småoppdateringer. Bloggen er seriøs. Som regel.

 

Men jeg kan fortelle dere at jeg sitter her, torsdag morgen. Jeg har fri fordi vi skal skaffe penger til veldedighet (pappppaaaa? - neida, jeg skal faktisk fortjene de 250 kronene), og fikk derfor sove en del timer ekstra idag. Noe som forresten er dumt, for nå kommer jeg ikke til å få sove i kveld. GREAT. Men tilbake til poenget. Jeg sitter da her i min nye My Chemical Romance t-skjorte, trøtt i trynet, null sminke og mest sannsynlig en kakaobart. Jeg tok meg nemlig friheten til å drikke kakao med mashmallows til frokost. Og nå kommer jeg til det virkelige poenget. JEG VAR PÅ MY CHEMICAL ROMANCE KONSERTEN IGÅR, OG DET VAR NOK IKKE DU (ikke si meg imot, okei, jeg føler meg kul).
Jeg klarte jo selvfølgelig å bli dårlig allerede i køen jeg da, og da vi endelig hadde kommet oss inn, endte jeg opp langs gjerdene i frykt for å kaste opp på noen. Det gjorde jeg ikke da, men det gjorde noen andre (hinthint). Likevel kan jeg ikke si annet enn at kvelden var herlig. Jeg sang av full hals (på de sangene jeg kunne, noe som for det meste inkluderer de eldre albumene), filmet litt, hoppet litt og alt det der. Vi var da fire sjuklinger (jeg vet ikke hvorvidt alle var dårlig, men jeg var i hvert fall det) som stod ytterst på kanten og hadde minst like god utsikt som de som stod inne i klynga og ble spydd på, så jeg skal ikke si meg annet enn fornøyd.

Jeg runder av snart, men tenkte å forklare dere hvordan jeg havnet på MCR konsert - mcr oppsummerer for det meste 7- og 8.klasse for meg. Jeg har mange gode minner, og forsåvidt en del dårlige, men ville mimre litt - og en konsert er absolutt ikke et dårlig sted å mimre.

Så. da får jeg si hadebra og starte med husarbeidet. WISH ME LUCK!

btw; søteste Synne har dedikert et innlegg til meg på bloggen hennes. Les det her. Innlegget er rett ut fantastisk, og jeg kommer til å være evig stolt over at det er dedikert til meg - og ingen andre i den hele vide, verden.







Skrevet: 09.03.2011 Klokken: 21:24


Get dressed by ~Kawwl on deviantART

Fra en fotoshoot forrige lørdag. Jeg var så heldig å få ?jobbe? med kjæresten min (som forøvrig er verdens herligste). Jeg håper dere trykker på en av de søte linkene under bildet slik at dere får se resten av bildeserien også.

Og ikke glem at jeg nettopp har skaffet meg tumblr. Det hadde vært koslig med litt "støtte" der også. Det går an å følge den på bloglovin, så det skal ikke bli noe problem å få med seg oppdateringer. Jeg regner med at jeg kommer til å dobbelposte fremover (som jeg har sagt tidligere), men jeg kommer også halvveis til å bruke tumblr som twitter. Haha. Men besøk meg her.







Skrevet: 23.12.2010 Klokken: 15:57

Jeg har da egentlig ikke julestemning enda, men ettersom jeg ikke vet hvordan det skal gå med bloggtrafikken fra min side i julen enda, ønsker jeg dere en god jul nå!

Creds til Karl for å lage pepperkake-barter, men creds til oss for å se så elegante ut med dem!

 

GOD JUL!







Skrevet: 08.12.2010 Klokken: 09:23

trykk på bildet for å komme til innlegget

Når det er snakk om sløyfer, så vil jeg selvfølgelg bli med!
Så, da har martotopia laget sløyfekonkurranse, og jeg vil vinne.
Hva med å bli med selv?







Skrevet: 05.12.2010 Klokken: 13:10

Ja, da har vi som band etter fire uker klart å komme med en instrumental-versjon, og derfor skal jeg og Espen teste ut skriveferdighetene våre og prøve å få frem en grisebra tekst.

Altså, jeg får jo høre at jeg kan skrive og alt det der hele tiden, men sangtekster, det er noe helt annet. Sangtekster har jeg prøvd før, og det gikk rett i dass. Men Espen, Espen vet dere, han er en underlig skrue med mange talenter. Og ettersom vi fungerer forholdsvis bra sammen, kan dette bli en interessant dag.

Men nå må jeg nesten rydde resten av leiligheten, hverken pappa eller jeg er spesielt glade i besøk når leiligheten ser ut som et bomba horehus, så vi snakkes senere!

// we <3 it
Minner meg om Karl. nam.







Skrevet: 27.09.2010 Klokken: 21:50

Jeg vil gjerne dedikere denne til alle dere der ute som man ikke kan finne et eneste fnugg av personlighet ved, og i stedet for å være seg selv, - følger alle andre, deres meninger og holdninger til alt mulig rart. Vær så snill, skaff dere deres eget liv, ikke ta andres.


Seether - Fake It







Skrevet: 21.09.2010 Klokken: 21:22

 

It kind of hurts
when the kind of words you write
kind of turn themselves into knives

 

 

 

Jason Mraz - A Beautiful Mess







Skrevet: 20.09.2010 Klokken: 08:57

Vi har vel egentlig norsk, skal jobbe med et yrke, men vi endte opp med å høre på dette. Litt søtt egentlig, men gudeneveit hvordan jeg havnet så langt borte fra det jeg vanligvis hører på.

Kimya Dawson ft. Antsy Pants - Tree Hugger







Skrevet: 13.09.2010 Klokken: 17:39

Vi starter med et foto-prosjekt om rettferdighet nå. Vi får lov til å vinkle det til urettferdighet, og det er jo egentlig ikke så vanskelig, men jeg tar gjerne imot tips. Jeg har allerede rundt 5 idèer selv, så det er ikke krise, men jeg setter pris på hjelp uansett! (:

HVA SYNES DU ER RETTFERDIG/URETTFERDIG?






Skrevet: 30.08.2010 Klokken: 21:31

Det ble ikke noe ikea. Eller, det ble jo det, men alt jeg skulle ha var utsolgt. Kom ut igjen med to puter, men det var bare fordi det ikke var så altfor lang kø i kassa. Søren altså. Jeg hadde faktisk gledet meg. Greit, jeg har endelig mitt eget rom etter et år boende på rom med lillesøster, men et eget rom er ikke noe særlig hvis det ikke er mitt. Mitt som i mine farger, mine bilder, møbler som jeg har utvalgt og mine ting. Foreløpig står det bare en seng og et vanlig stygt skap der inne. Skapet inneholder så og si ingen av mine klær, og senga har stygt sengetøy. Så det er ikke mitt rom, det er bare et stor tomrom som er mitt i navnet. 

For en ræva dag. Jeg beklager hvis jeg drar dere ned med meg, det er virkelig ikke meningen!
Men jeg kan fortelle dere at jeg ikke er i dårlig humør, skuffet; ja, men livssituasjonen min er greit med skole og alt, på tross av at jeg føler meg glemt. Det gjør ikke så vondt som det pleier. Kanskje jeg faktisk har klart å skjerpe meg. Det kan jo ikke annet enn å gå oppover når man er på bunnen, og det har jeg virkelig fått erfare. Uansett hvor lenge man ligger der, tråkket på og lei, så leger tiden alle sår og man klarer å stå på beina på tross av hvor svake de er. Ikke glem det, for det gjorde jeg en stund.

Nå går alt bra.






Skrevet: 09.08.2010 Klokken: 13:19

Jeg kom over denne her og tenkte at dette er noe alle burde lære seg utenat.
Livet blir mye enklere hvis du ignorere det som bare er dritt, og heller tar til deg det som er konstruktiv kritikk.
Så vet du det.






Skrevet: 27.07.2010 Klokken: 21:10

We still live in the same town, well, don't we?
But I don't see you around anymore.
I go to all the same places, not even a trace of you..
Your days are numbered at 24.
And I'm getting bored waiting round for you,
We're not getting any younger, and I
Won't look back 'cause there's no use
It's time to move forward!


Paramore - Feeling Sorry








hits