Skrevet: 27.01.2011 Klokken: 11:45

Vi har alle det lille knippet av nære venner. De er håndplukket og nærmest spesialdesignet for deg, akkurat som du er for dem. Du har en av hver sort for å opprettholde balansen samtidig som de gjør livet ditt til en dans på line ettersom de alle har forskjellige meninger, og alle ønsker å hjelpe deg. Og det er dette DU ønsker. Du føler deg forstått, for det er alltid en som har opplevd noe liknende som du har. Du er som en liten bit av alle. Du er egentlig den som er spesialdesignet, og likevel er du unik. Likevel kan det knippet si "alle kunne trengt en som deg i livet sitt", akkurat som du kan si om dem.

Vi har også alle menneskene rundt deg. De som bare svever rundt og egentlig ikke betyr noe, men som likevel bygger opp hverdagen og det kjente og kjære. Det er også disse som Har muligheten til å rive ned det kjente og kjære, men hver av menneskene er en liten murstein på det øverste laget, og gjør derfor ingen stor forandring med mindre alle forsvinner på en gang. Tenk på den gangen du gikk fra ungdomsskolen til videregående. Ikke bare var dette en helt ny hverdag, men mest sannsynlig var det de færreste fra tidligere skoleår som fortsatt var der, kanskje selv ikke de nærmeste. Følte du deg ikke alene? Verden hadde forlatt deg. Det trygge hadde blitt revet ned og brutalt spredd overalt. Du skulle nå plukke ut nye mennesker som skulle bygge opp skjoldet rundt deg. Grunnmuren var de nærmeste, det som holdt alt oppe, mens mursteinen oppover var alle menneskene du kanskje ikke likte, kjente og kanskje til og med hatet, men som du kanskje ikke ville klart deg uten.

Poenget mitt er i bunn og grunn at du må sette pris på menneskene rundt deg, selv om du kanskje misliker dem. Glir de unna, dra dem inn igjen. Vil de ikke ha deg der, la dem gå. Men aldri fell en tåre.

Aldri glem at de vonde følelsene kommer av redselen for å miste noe(n).







Skrevet: 23.01.2011 Klokken: 12:17

Så er jeg her igjen. Enda en av de søndagene som føles tomme og meningsløse, på tross av at man skal være med andre. Kvelden igår var herlig. Alt hadde fikset seg. Du kom tidlig og du dro seint. Og på de timene var det igjen jeg som betydde alt. Jeg var lykkelig.

Det ringte på tidlig og jeg ble revet ut av drømmene. Drømmene som igår var mareritt,  som du i natt lyste opp med ditt vakre smil og fine ord, var igjen mareritt. Et levende mareritt. Alt var annerledes denne morgenen. Jeg drøyet ikke litt lenger i tilfelle du kom tidligere og vekket meg. Jeg lå der i mitt kalde, mørke rom og var nærmest tvunget til å gå og åpne døren. Jeg ville ikke. Jeg kom til å ha et håp om at det var deg, men jeg visste at det ikke var noen sjanser i havet.
Da jeg åpnet døren strømmet kulde og lys oppover bena mine. Bena du igår hadde kjærtegnet, og som du hadde vært så stolt av da de andre spurt om tatveringen min var ekte. Bena du gir komplimenter om jeg så går barnbeint eller i høye hæler. Og når jeg først går barbeint, kjærtegner føttene mine  også, på tross av at jeg hater tær. Du elsker visst meg. Hele meg.
Personen utenfor smilte. Jeg gjorde ikke det. Hun spurte om pappa var hjemme, jeg kunne ikke annet enn å tenke på hvor unødvendig spørsmål det var, og hvor dårlig gjort det var å dra meg ut av søvnen med et slikt spørsmål. "Nei, Martine, pappa er på jobb". Martine er lillesøsteren min, men jeg klarte ikke holde ut tankene om at hun burde pelle seg unna fortest mulig. "Er Karl her?" og etter de ordene døde jeg. "Selvfølgelig er han ikke det". Hadde han bare vært det.. Så svelget jeg ordene og gikk i stedet. Det er jo ikke hennes skyld.
Da min lillesøster hadde dratt igjen, tuslet jeg rundt i shorts og t-skjorte, før det gikk opp for meg hvor likegyldig du er til hvordan jeg ser ut. Jeg er visst fin uansett. Det fikk frem en slags trass i meg, en trass jeg ikke kunne gjøre noe med, og som jeg heller følte jeg fortjente å beholde enn å fordrive. Noen driver vel med slike former selvpining også.
Så tuslet jeg videre, plukket opp mac'en og brukte musikken som psykolog. Toner og ord sirklet rundt i hodet mitt. Jeg satt sammen ord og setninger, fant betydninger og lagde nye betydninger, men det var ikke nok. Jeg ble ikke underholdt. Jeg danset, hoppet og sang i den lille leiligheten for å slite meg ut, men da meldte den dårlige kondisen ifra i stedet.
Etter dette ga jeg opp. Tærne mine var kalde. Hadde du vært her hadde du varmet dem. Magen min rumlet. Hadde du vært her, hadde du overtalt meg til å spise frokost. Hår, sminke og kroppslukt var overalt. Hadde du vært her, hadde du fått oss begge i dusjen. Øynene mine var slitne. Hadde du vært her, hadde jeg fortsatt ligget i armene dine. Jeg hadde sluppet alt som heter kulde, for du er strake motsetningen av meg - varm, jeg hadde sluppet mareritt og jeg hadde sluppet ensomheten.
Jeg hater å være hjemme alene - uten deg.

Så er jeg her igjen. Enda en av de søndagene som føles tomme og meningsløse, på tross av at man skal være med andre. Rastløshet er det eneste jeg føler. Kroppen min er som et tomt skall. Jeg kan ikke vente med å komme meg ut av leiligheten, ut i de fattige solstrålene, og til mennesker.
Jeg må tilbake til verden.
Jeg har levd for lenge i drømmene.


uff, beklager for svakt innlegg. Det var nok ikke dette jeg egentlig ønsket å fortelle dere, men.. det får gå. Ha en fin dag!







Skrevet: 20.01.2011 Klokken: 17:20

Heipådu.

Jeg skal ikke hoppe på bølgen og slutte å blogge/slette bloggen og diverse andre tiltak som gjør slik at dere ikke hører fra meg mer. Jeg har en bloggpause som egentlig ikke er en bloggpause. Derfor tar det litt tid før jeg oppdaterer dere.

Ting er rare. De er bare rare. Og litt skumle.

Dere vet den følelsen?
"livet mitt suger. det er teit å leve, men ikke faen om jeg vil dø"-følelsen
den forfølger meg
venter rundt hvert hjørne
følger hvert skritt jeg tar
hver bevegelse
vil ikke helt la meg være lykkelig
foretrekker at jeg holder meg nede.

Selv når jeg sitter midt oppi alt det gode, forfølger alt det vonde meg. Likevel er det også omvendt. Når jeg sitter midt oppi alt det vonde, kommer det gode krypende tilbake og vil be om tilgivelse for å ha sviktet meg. Det planter et smil på leppene mine, legger de varme armene rundt meg og forteller at alt skal bli bra. Jeg skal ikke trenge å føle det slik. Men likevel går det ikke lange stunden før det vonde kommer tilbake. Vil det ikke gi slipp på meg? Vil ikke jeg gi slipp på det? Jeg forstår ikke. Det er så forvirrende. Jeg har det jo bra, hvorfor skal jeg ikke føle meg bra da? Nyter jeg de tynne nervene, den lille nattesøvnen og alle de felte tårene? Eller er alt en slags syk omvendt psykologi-teori som tvinger meg igjennom en masse vondt for at jeg skal føle meg bra igjen?

Som vanlig er svaret: jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Jeg får litt lyst til å vise fingeren og le, men så stoler jeg på den omvendte psykologi-teorien og lever meg inn i det. Men bare for en liten stund, ikke søren om jeg blir.

 


Dette gjør meg lykkelig. Bildet er forøvrig tatt av finestine, på øving igår. Enkel øving med bare vokal og gitar. Jeg er kanskje ikke så ille som jeg tror..

fornøyd nå, Malin?

HVA TENKER DERE?







Skrevet: 08.01.2011 Klokken: 01:39

 










HVA SYNES DERE?
HAR DERE EN FAVORITT?







Skrevet: 05.01.2011 Klokken: 22:09

 



 

 

Jaokei, det er ikke så fryktelig mange, men han er et barn. Og han var syk. Og han var trøtt. Nydelig som de færreste, men rastløs. Barn er ikke lett.
Er det mulig å bruke noen av dem i en portrettoppgave tror dere? Tenkte jeg skulle spørre Eskil (hoho, kulere lærer skal dere lete lenge etter) om han godkjenner dem. I hvert fall et av dem.
Kommer kanskje flere. Dere får bare være tålmodige med meg. Det skjer mye nå, vet dere.

HVA SYNES DERE?
NOEN FAVORITT?







Skrevet: 02.01.2011 Klokken: 17:13

God jul og godt nyttår.


Jeg dropper alt som heter oppsummering av 2010 og nyttårsforsetter. 2010 har vært et vanskelig år, og jeg har ingen planer om å gå igjennom det punkt for punkt med dere, for det er helt klart ikke en godnatt-historie. Nyttårsforsetter blåser jeg egentlig en lang marsj i. Jeg lager forsettene ettersom jeg trenger dem. Som f.eks "spis frokost idag". Jeg er ikke personen som faktisk klarer å trene mer, spare mer, skaffe meg et liv og alt det der. Jeg er personen som sitter hjemme og syter fordi livet mitt er fælt, før jeg ødelegger dagen til et par av mine nærmeste, før det endelig går opp for meg at jeg er problemet, selv om jeg ikke er det, og kampånden er tilbake.

Jeg er muligens slem, bitter, naiv, eller noe i den duren. Jeg kan ikke se positivt på ting, for etter noen dager med "åh, alt er så bra. Livet er så herlig og jeg er superkul" går livet strake veien til helvete. Og blir der. Dere kan si så mye dere vil at tingen er å tenke positivt, og jeg er forsåvidt enig i at viljestyrke slår alt, men jeg trenger rett og slett et spark bak etter ti år med vanskeligheter og usikkerhet som ikke engang skyldes meg.

Det virker som om livet trenger noen å la ting gå utover. Jeg mener ikke at jeg er den eneste som har det vondt her i verden, for det er jeg ikke. Jeg har hatt uendelig mange fine stunder også. Problemet er at det er en side av livet mitt som ikke inneholder stort annet enn vonde ting. Siden som har styrt store deler av følelseslivet mitt de siste årene og som sørger for humørsvingninger til tusen. Siden som sørger for usikkerhet og tårer, og som er grunnen til kontrollproblemet mitt.

Jeg er fullt klar over at det er vanskelig for dere å lese ettersom jeg ikke vil snakke om årsaken. Men tenk på dette: er det noen av innleggene mine de siste ukene dere egentlig vet årsaken til? Nei. Dere kan gjette så mye dere vil, men sannsynligheten for at dere kommer frem til noe logisk, er liten. Rett og slett fordi det ikke er logisk. Det er urettferdig og unødvendig.

Kanskje på tide å faktisk komme til poenget..
2010 har vært et vanskelig år. Krangler, regler, flytting(er), savn og tårer. Bare for å gi dere et bittelite overblikk. Jeg har ikke snakket om noe av dette på bloggen, ettersom mye berører familien min og resten av mine, og jeg vil holde dem utenfor, og dere unna dem.
Jeg sliter en del med inntrykkene jeg har fått det siste året. Det er en del blandete følelser rundt dette året, og på en måte ønsker jeg å legge alt bak meg og satse på at 2011 blir bedre.

MEN. For å ikke dytte dere ned i møkka med meg, kan jeg "oppsummere" noen av mine finere stunder?
Hvis dere ønsker, hvis ikke gidder jeg ikke, da setter jeg meg heller ned og skriver om nyttårsaftenen min.
Så.. HVA ØNSKER DERE?









hits