Skrevet: 25.02.2011 Klokken: 11:12

Jeg har sikkert sagt dette en million ganger før, men jeg sier det igjen;

Jeg skal skjerpe meg. Jeg skal bli flink. Jeg skal bli hun jeg var/vil være/kommer til å bli. Jeg skal vise dem jeg. Vise dem at jeg kan være positiv og fantastisk. At jeg mestrer ting. At jeg ikke bare sier at jeg er noe, men faktisk er det. Vise at jeg kan det sier jeg kan, og gjør det jeg sier jeg gjør. Jeg har aldri løyet, jeg har drøyet. Jeg vet egentlig ikke om jeg har drøyet engang, det bare passet inn. For det er sånn man lever? Lager ting som passer inn. Er en person som passer inn. Gjør ting som passer inn. Sier ting som passer inn. Jeg gidder ikke være unik, for det er alle andre, men jeg gir meg ut for å være utrolig spennende og annerledes. Det er jo selvfølgelig bare en illusjon. Jeg er minst like usikker som dere andre. Jeg feller like mange tårer over dårlige venninner. Jeg klager like mye over kroppen min. Jeg hater bollekinnene mine av en annen verden. Men det skal det bli slutt på. Jeg skal ikke være usikker lenger. Og kroppen min? Pfft, små pupper er fint det. Og når det kommer til bollekinnene mine? Bollekinnene mine slår bollekinnene dine når som helst!

Jeg kan ikke love noe, men jeg kommer likevel til å si at jeg lover det. Jeg er en sånn person. En sånn person som alle andre er. En person som ikke holder det den lover. Som lover før jeg vet at jeg faktisk kan holde det. Som ødelegger for andre og virkelig tror at et unnskyld er nok. Vi har jo lært at et unnskyld er nok, så hvorfor ikke?

Men så til det som var poenget.. Hva sier dere til at jeg blir positiv? Vil dere hjelp? For jeg kommer virkelig til å trenge hjelp..

 

Jeg skal for første gang fortelle dere bittelitt om inspirasjonen jeg fikk for å kunne skrive innlegget mitt. Sånn.. for real.
Joakim Storvold, du åpnet øynene mine i dagtidlig. I tillegg er du et rimelig stort forbilde, ikke bare for meg. Jeg har absolutt ingenting å klage over. Jeg har det egentlig veldig bra. Hvorfor skal ikke jeg klare å være positiv? Jeg har da aldri opplevd noe i nærheten av kreft engang. Dere kan lese innlegget hans her.
Maren, eller gietlitevink som dere kanskje kjenner henne som. Du setter ord på tankene mine om hvor lite unike mennesker er. Dere kan lese innlegget hennes her.







Skrevet: 17.02.2011 Klokken: 20:12

Dette er et tema jeg, og andre, har skrevet om utallige ganger før. Jeg tenkte jeg bare skulle poste Malin sin versjon, og så gi min egen lille kommentar på hennes. Med dette følger også deres ansvar å følge opp kilden (og også inspirasjonen) til dette innlegget. Altså; Malin. Hvis det fortsatt finnes bloggere der ute som ikke er 10år og skriver om deres nye singletter fra BikBok. (Det må sies at jeg driter i en helt vanlig, plain singlett. Jeg skjønner ikke hvordan mennesker kan tro at det interesserer)

--------------------

Helt fra starten hører vi at det alltid kommer til å ordne seg. At det alltid går bra. At vi aldri skal miste håpet, og konstant ha en positiv tankegang. Hva om det ikke er sånn? For hva er egentlig oddsen? Hvorfor skal alt liksom ordne seg? Mennesker dør. Mennesker sulter, mennesker velger å avslutte sitt eget liv, mennesker velger å avslutte andres liv. Det er ikke måte på hvor mye elendighet som finnes der ute. Hva er annerledes med meg? Hva er det som liksom passer på meg? Hvis jeg har en skytsengel. Hvis alle har en skytsengel, hva skjedde med Regine sin? Hvorfor valgte den å la kreften ta henne? Og hvorfor skal ikke min gjøre det samme?


"Det ordner seg." - "Det går bra til slutt" - "Ordner seg for snille piker." Er alt dette noe vi sier bare for å trøste? Er ikke det i såfall litt slemt? En slags bjørnetjeneste. Falsk trygghet, på en måte. Jeg mener ikke du skal skrike etter din hjerteknuste venninne at "nå går alt til dundas, like greit å avslutte alt her og nå." Jeg mener ikke det er dumt å tenke positivt, dumt å håpe. Jeg er bare lei av denne sikkerheten alle tilsynelatende har om at alt kommer til å gå bra. Det gjør ikke det, for helvete. Om ikke så lenge går jorda under. Alt dette kommer til å være borte en gang.
Noen tror på karma. Jeg håper på karma. Hvis karma eksisterer vet jeg at mine viktigste vil få det bra. For jeg vet de fortjener det. Allikevel er det så mange andre som også har fortjent det. Det er jo bevist, det er jo sett, at rettferdighet sånn omtrentlig er ikke-eksisterende her i verden. Jeg vil ikke gå rundt å forvente det verste. Det er ikke det jeg vil få frem. For all del, smil. Smil og vær glad, og se fremover på lyse dager. For livet går opp og ned. Og om du idag har en veldig vond følelse inni deg, kan jeg med sikkerhet si at den etterhvert vil forsvinne. Humøret går opp og ned. Ingen dager er like. Slik er det også andre veien. Ingen har bra dager hver dag. Men jeg kan ikke love deg at det går bra. For ingen vet hva som skjer til slutt, ingen vet hvordan historien ender. Hvordan din historie ender, hvordan min historie ender, eller hvordan verdenshistorien ender.

I blant lurer jeg på om det er noe som styrer dette kaoset. Hvordan alt henger sammen. Hvorfor vi er her, og hvordan alt fungerer. Eller eventuelt ikke fungerer. For det gjør det jo ikke. Definitivt ikke.
-------------------------
Dette er da min kommentar

Det er en falsk forhåpning. Akkurat som da mamma spurte "skal jeg blåse?" da jeg fikk skrubbsår på kneet. Det hjalp psykisk, men ikke fysisk. Innimellom kan det fungere andre veien. Det fungerer fysisk. Du føler deg frisk og rask. Du smiler og ler. Men når du først setter deg ned og stiller spørsmålet "har jeg det bra?" er det så altfor ofte underbevisstheten hvisker "nei". Det er delvis fordi vi er oppdratt til å holde fasaden (no matter what. Du må opprettholde respekten), men også delvis fordi det er umulig for et menneske å ha det konstant bra (lykkepiller tells ikke).
Menneskene rundt oss sier at man skal bite tennene sammen, ting går jo bra. Men hva når de ikke gjør det? "Det kommer til å gå bra!" Men faen, det kommer ikke til å gå bra. Det kan ta dager, det kan ta uker, måneder - kanskje til og med år.

Men for ikke å knuse alt som heter håp (Malin: "jeg mener ikke det er dumt å tenke positivt, dumt å håpe."). Det kommer til å gå bra, det er bare ikke slik at hvis jeg tenker "jeg har det bra" - så går det bra. Det er mer naivt enn lillesøsteren min (jeg beklager hvis du leser dette Martine, men da får du ta det i en krangel her hjemme). Og det at andre mennesker skal prøve å få meg til å spise ordene, gjør ikke saken bedre. "Hva faen vet de?". Jo, de vet at DE føler seg bedre hvis jeg sier at de trøstet. Mennesker er egoistiske vet du. Til syvende og sist gjør de alt for seg selv. Mener jeg. Om de så mener det godt, vet de med seg selv at dette kommer til å være godt for dem også. De færreste mennesker strekker seg lengre enn seg selv, om de så bare spiller på sin egen selvfølelse. Men jeg skal ikke si at det ikke er rettferdig. For når alle gjør det, er det - i denne situasjonen - helt okei. Akkurat som det er helt okei å laste over sine egne byrder på andre. Akkurat som det er rettferdig å spise mat andre har slitt for. Akkurat som det er rettferdig å kjefte ned uskyldige personer. (legg merke til et snev av ironi her)

Selv om det ikke fungerer, fungerer det i aller høyeste grad. Hvordan hadde ellers verden vært? En stor hippie-gresseng med folk som røyker dag inn og dag ut, som ikke tror på annet enn fred og kjærlighet og som nekter å ta ansvar? For det egoistiske er å ansvar for seg selv. Egoisme gjør at du selv føler deg bra, og når du selv føler deg bra har du mindre grunn til å gjøre andre vondt.

Det man kort og godt kan si om verden, må være: uansett hvor mye klær jeg har, uansett hvor fint jeg har det og hvor mye mat jeg klarer å proppe i meg hver dag - verden er ikke god. Ikke i det hele tatt. Den er egoistisk og maktsyk. Den tråkker på de svake og lar de sterke ta æren for at de "hjelper".
Og om det er noen som styrer midt oppi alt dette.. er det ingen som vet. Jeg er ikke sikker på om noen vil vite heller.

-------------------------

Jeg (og dere) må takke Malin for å være en så fin inspirasjon. Så; stikk innom bloggen hennes får å lese kommentaren hennes. Min del var nemlig utgangspunktet i en kommentar jeg postet på bloggen hennes. Originalinnlegget er her.







Skrevet: 16.02.2011 Klokken: 13:57

Det er disse evige tankerekkene. De stopper ikke før jeg er tilbake der jeg startet, og da starter det forsåvidt bare på nytt. Med mindre jeg tar meg i å faktisk tenke alle tankene. Det føles ikke normalt, selv om det er høyst normalt. I hvert fall for meg. Det er glade tanker, triste tanker, merkelige tanker, forbudte tanker, sultne tanker, og selv meningsløse tanker som samlet har en mening. Men under hele tankerekken føler jeg ingenting. Det er underlig. Delvis fordi jeg er ungdom og føler noe om alt, og fordi jeg generelt er en person som føler ting veldig sterkt. Kall meg gjerne sårbar. Men mens jeg spinner frem idé etter idé, tanke etter tanke, bekymring etter bekymring - er det bare meg. Og hvor mye kan jeg egentlig skade meg selv? De fleste ville kanskje sagt "mye", men hadde ikke resten av menneskene eksistert, hadde heller ikke tankerekkene eksistert. Akkurat som vi ikke hadde eksistert. Hvem er det egentlig som skader hvem da?

Jeg tror dere kanskje, med det siste, forstod poenget mitt. Det er vanskelig, samtidig som det er fascinerende. Tankene mine kan jo gå helt feil vei, dra meg ned og holde meg der, men de kan også fly avgårde i de mer lykkelige baner og havne helt uventede steder. Jeg kan ikke styre noen av delene, så det er skremmende når jeg først blir dratt inn i det. Og det kan skje hvor som helst. Den ellers så oppmerksomme og pliktoppfyllende jenta kan plutselig forsvinne inn i seg selv, enten det er i timen, på bussen, under en film, i dusjen, ja - hvor som helst. Til tider skulle jeg ønske det ikke var slik, det er jo ikke alltid like praktisk. Det å ende opp i tårer på toget er ikke drømmesituasjonen, men det er ikke alltid man kan komme unna det. Jeg ville ikke vært foruten tankene mine for alt i verden. Det er de som skaper meg, som er meg og som forteller andre hvem jeg er.

 

Jeg føler meg bedre, men jeg er det ikke. Absolutt ikke. Det gjorde ikke saken bedre at jeg tok nesespray som nærmest brenner opp nesa mi innenfra. Men sånn kan det gå. Hverken humøret mitt eller kroppen min er på topp, og jeg vil mest av alt legge meg ned og dø litt. Sånn kan det også gå.







Skrevet: 11.02.2011 Klokken: 10:39

Her sitter jeg igjen, på første rad, akkurat slik som første skoledag. Jeg har mange forventninger, men vet egentlig ikke hva jeg har i vente. Jeg er smånervøs, ensom og uten noen tanker om hva tiden fremover kommer til å bringe. Jeg har så mange planer, så mange tanker, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal få realisert dem.

Forskjellen er at jeg nå nesten er en ung kvinne. Jeg skal kunne realisere det jeg vil, for jeg vet sånn nogenlunde hvordan verden fungerer. Jeg skal si ifra når det er noe galt, men jeg bare spiller med, vil ikke skape konflikt fordi det er flere enn meg det går utover. Jeg er voksen nok til å skulle gå inn i mengden og si "hei, her er jeg!". Dessverre har følelsen av å bli ekskludert, eller aldri gjort plass til, blitt for sterk. Kampviljen er ikke der. Jeg sitter her alene for å kunne overbevise meg selv om at det var mitt valg. Men var det egentlig det?

 

skole, skole, skole. stress, stress, stress. jeg gleder meg til å kunne rømme inn i verdenen vår. Karl og min sin verden. Resten av menneskene lar meg ikke eksistere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Men jeg kommer tilbake til dere. Ganske snart. Jeg må bare komme meg på beina først.
Ha en finfin helg, og for dere som skal feire valentines; dere kommer ikke til å ha det halvparten så fint som meg. mwhehehe.







Skrevet: 08.02.2011 Klokken: 19:38

Jeg regner med at det ikke bare er jeg som sitter der innimellom og har lyst til å utrette noe. Gjøre noe, være noe - være noen, skape noe, være til nytte. Du vil føle den mestringsfølelsen igjen, om du så har jukset og tatt æren for noe noen andre har gjort, eller om du har bygget opp mesterverket fra bunnen helt selv. Du nærmest klør i fingrene, men du vet ikke helt hvorfor. Du vil halvveis utrette noe som gir alle bakoversveis, mens du halvveis vil slå noen fordi tiden ikke strekker til og rastløsheten tar overhånd. Det hjelper ikke med alle menneskene som skal fortelle deg hvordan du skal gjøre det og hvordan du ikke skal gjøre det. Eller hvordan du ikke er god nok, samtidig som de sier du er kjempeflink. Eller så går de bare rett på deg og gyver løs på alt fra personligheten din, til utseende og kropp. De vil rive deg ned samtidig som de forteller at de vil hjelpe deg med å stå oppreist og fullføre løpet ut.
Eller så har du de som virkelig vil hjelpe deg med å stå oppreist og fullføre. Som vil se deg mislykkes like mye som de vil se deg lykkes, bare slik at de kan gi deg et spark i rumpa og vise at de er glad i deg. Dessverre klarer du ikke se dem. Det står mellom det positive og det negative, og det negative er den enkleste utveien ettersom man kan lure til seg noen godord. De føler seg glemt, du føler at du glemmer dem, og da er det gjort. Du føler selv at det du sier for å unnskylde ikke er bra nok, og ingen unnskyldning i verden kan dekke det du sa eller aldri sa. Du er ikke lenger offer for de teite beskyldningene eller vonde ordene, nå er det ditt ansvar å rette opp, men det virker umulig. Selv om den andre personen egentlig har tilgitt deg forlengst, dreper den dårlige samvittigheten deg og du visner for en stund. Du vet ikke hvordan du skal gjøre ting godt igjen, men plutselig er du tilbake i hverdagen. Du er lykkelig for å leve livet igjen, ingenting er bedre enn det.

For min del kan jeg sitte der time etter time og forteller meg selv hvor dårlig jeg er. Jeg prøver, men jeg feiler. Så vil jeg snakke med noen, men de sier bare at jeg skal prøve. Men jeg prøver jo. Det virker som om ingen her i verden forstår at jeg prøver. At jeg jobber for det jeg vil. At jeg faktisk må gjøre en innsats. At om jeg så egentlig ikke vil, så gjør jeg det kun på trass, bare fordi jeg er så grusomt sta.
Selvfølelsen min er ikke noe bedre etterpå. Jeg sitter aldri igjen med mer enn jeg startet med, på tross av at det kan ha gått timer eller dager; jeg er ikke god nok. Det hjelper ikke at andre bemerker det, for jeg får høre det fra helt feil personer. Personer som ikke vet, som jeg til slutt begynner å tvile på at faktisk vil hjelpe. Jeg er kanskje ikke lenger personen de virkelig vil ha i livet sitt, men de velger heller å få meg til å støte dem bort, enn at de skal gjøre det. Da får jeg skylden, får jeg ikke? Slue jævler..
Men så har vi personene som vil. Som virkelig vil hjelpe, som virkelig vil gi meg noe konkret og sant. Noe jeg kan forstå og reflektere over. Noe jeg kan gjøre noe med. Selvfølgelig lytter jeg aldri til disse personene. Jeg blir sint. Sint for at de ikke forstår når jeg prøver å fortelle dem at "jeg er ikke god nok."

Man er aldri god nok, er man vel?

 

 

Dere burde kanskje knytte de to avsnittene til hverandre, selv om jeg ikke helt vet om de har sammenheng med hverandre. Eller, jo.. de har det, men dere burde kanskje ikke ta dem så bokstavelige. Den ene er en "generell" beskrivelse, det andre er hvordan jeg opplever det.
Og forresten.. Jeg tror ikke jeg vil høre noen "Men du er jo så flink". 1. det er ikke sikkert dere vet hva dette handler om.  2. dette handler delvis om at jeg hater å høre sånt - det hjelper ikke.
(dette burde vel egentlig vært forord, men hallo.. dette er en blogg.)







Skrevet: 05.02.2011 Klokken: 12:03

Det er på tide å dra rumpa ut av senga og plante den i dusjen. Jeg tar et par avstikkere ut i stua for å slikke det duse sollyset som strømmer inn fra verandaen. Jeg innser fort at dette ikke er måneden for å gå ut i shorts, t-skjorte og null fottøy. Jeg løper inn og stenger døren før kulden rekker å løpe etter. Solstrålene danser bortover gulvet ettersom jeg beveger meg, og etter en stund virvler vi begge rundt i en vill dans. Jeg klarer ikke slutte. Følelesen er så overveldende og jeg synker sakte sammen, før jeg ligger langflat på gulvet og ler. Verden er fin. Den er god. Den vil meg vel. Solen skinner og på tross av at jeg er alene - smiler jeg.

 

kanskje ikke så sterkt innlegg, men jeg regner med at dere ser på "tanken teller". Jeg har vært en heller dårlig blogger i det siste, og innlegget mitt igår var ikke så supert det heller, MEN. Jeg skal sørge for en liten oppdatering av helgen i morgen, tenker jeg. HVA TENKER DERE?







Skrevet: 05.02.2011 Klokken: 00:05

Jeg vil føle det. Bassen som pumper igjennom kroppen min, som ikke lenger bryr seg om hva som er passende og ikke. Det er om å gjøre å treffe rytmen best mulig. Man bryr seg ikke lenger om den kvelende følelsen av menneskene rundt seg som bare kommer nærmere og nærmere. Man bryr seg ikke de svette ansiktene, armer og ben som er overalt eller håret som stadig vekk pisker deg i ansiktet. Alt du bryr deg om nå, er deg selv, og du nyter det ved å puste inn dunkene, la dem fylle deg og ikke lenger være ansvarlig hva det ender opp med å bli. Jeg vil slippe meg løs og oppføre meg som en idiot, akkurat som alle andre gjør. Jeg vil hoppe, danse, skrike av full hals, le smile, rette på sminke og faktisk ikke bry meg om jeg flasher hele eller halve puppen. Jeg er unnskyldt. Jeg får lov. Alle andre får lov, og jeg har akkurat de samme rettighetene som alle andre. Jeg trenger ikke være den ansvarlige. Jeg kan velte meg rundt i mitt eget spy, eller i andres for den sakens skyld. Jeg vil være hun alle misunner med en gang hun kommer inn i rommet, og jeg vil være hun som ikke er redd for å forsvare oppførselen sin. Noen mindre hårtuster og et par blåmerker har vel ingen vondt av?
Jeg vil leve, om det så bare er for én natt, vise verden hvem jeg var, hvem jeg er og personen jeg i utgangspunktet egentlig ikke vil være. Personen som kan nyte det hun egentlig ikke ville kalt musikk blant andre, men som hun alltid forsvarer i tankene med at "alt er musikk, så lenge det har en rytme". Du er musikk, jeg er musikk, verden er musikk, og jeg vil oppleve musikken med deg.


Festhumør på en fredagskveld jeg tilbringer med pappa (jeg på macen - han på den stasjonære) er kanskje ikke det idèelle..









hits