Skrevet: 31.03.2011 Klokken: 21:30

Innimellom, er det som om jeg ikke vet hva som er virkelighet og ikke. Jeg blir usikker på om ting virkelig skjedde. Om jeg faktisk kjenner menneskene jeg kjenner.
Alt blir plutselig så ukjent. Alle vennlige øyne og vakre lepper blir med et så fremmede. Som om jeg aldri noensinne har møtt personen. Alle minnene blir med ett hvisket bort, og de som fortsatt står igjen, er jeg redd jeg bare drømte. Jeg vet ikke om personen vil meg godt eller vondt. Eller om personen er glad i meg. Hva om vi egentlig er fiender? Eller hva om vi er noe fint? Bare jeg og han.
Eller hun. For hvordan kan jeg vite hva jeg er. Eller hvem jeg er? Jeg kjenner ikke meg selv engang. Alle maser om at man skal være seg selv, finne seg selv, aldri fake. Jeg kan ikke skryte på meg noe av det, for jeg kjenner ikke meg selv.
Langt mindre kjenner jeg dem. Ikke har jeg noen mening om det de sier heller. Tror jeg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg mener. Er jeg interessert i politikk? Er jeg dyreverner? Ønsker jeg av hele mitt hjerte å bli kirurg? Eller kanskje vaskedame er veien å gå for meg? For nå må jeg jo faktisk velge også. Men jeg vet jo ikke hva jeg vil.
Hvordan kan jeg vite det? Jeg har enda ikke funnet ut av hva jeg liker engang. Eller er det akkurat det jeg har? Kanskje meningen med livet er å sitte å spise is hele kvelden og sikre meg diabetes 2. Eller kanskje jeg allerede har det? Jeg vet jo ikke.
Er det noen som vet? Er det noen der ute som egentlig kjenner meg? Og som jeg egentlig kjenner? Noen som er glad i meg, ønsker å holde rundt meg og kysse meg ømt på kinnet.
Eller kanskje den ene personen lyver? Kanskje den ikke mener det allikevel. Kanskje jeg bare er en brikke i et spill. Eller kanskje det faktisk er et spill? Bokstavelig talt et spill. Kanskje vi egentlig vi fungerer litt som SIMS gjør for oss, for noen syke skapninger der ute. Kontrollfreaker.
Jeg er en kontrollfreak. Jeg er ganske sikker på det. Kanskje det er nettopp derfor jeg skriver dette? For å kontrollere følelsene mine. For å føle dem om og om igjen. For å slippe unna alle andre følelser. Kanskje den fremmede følelsen er god. Den fremmede følelsen av å føle at alt annet er fremmed. Kanskje den er enklere å forholde seg til, selv om det kanskje er den vanskeligste følelsen av alle, enn å forholde seg til alle de andre på engang.


kanskje.

 

Jeg skal innrømme at jeg bruker veldig lite tid på innleggene mine. Jeg leser ikke igjennom dem engang. Man kan vel si at det kommer fra hjertet. Eller fra hjernen. Spørs hva man tror på.







Skrevet: 27.03.2011 Klokken: 22:25

Jeg er redd. For verden. Livredd for verden. Den vil meg ikke mye godt for tiden. Jeg kjemper mot en konstant trang til å sette meg ned og gråte. I det ene sekundet er alt så bra, og i det neste virker det som om livet mitt er lagt i grus. Lite hjelper det at de fleste bare tråkker over og går videre. Jeg angår jo egentlig ikke dem, så hvorfor skal de bry seg?

Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke har fine stunder, for det har jeg. Denne helgen har vært nærmest perfekt. Jeg har fått rømme litt vekk. Vekk fra alt det triste - og også det jeg mener er urettferdig. Jeg har ikke felt en eneste tåre. Jeg tror det er sjelden det kommer dager der jeg ikke gråter. Om det så bare er noen få tårer, så kommer det hver dag. Kroppen min er sliten, og hodet mitt er hakket verre. Men så kommer det helger som dette. Helger jeg bare tilbringer med mennesker jeg er glad i, de menneskene som ikke tråkker over og går videre. Helger jeg ler, synger, bader (hahaha, finfin historie), trasker rundt med blonder og høye hæler, kysser, koser, sover så lenge jeg orker - gjør akkurat det jeg vil. De de andre vil. De VI vil.

Jeg klarer ikke fortelle dere om følelsen jeg sitter med akkurat nå. Den gryende lykkefølelsen. Følelsen av at jeg kan overvinne alt. På tross av usikkerheten, vet jeg at jeg kan.

Nå må jeg bare ville.

 

Jeg har en diktanalyse som venter på meg, så må nesten runde av med et halvferdig innlegg. kos dere!
tittelen er fra Billy Talent ft. Anti-Flag - Turn Your Back.   hør den!







Skrevet: 19.03.2011 Klokken: 22:36

Lukten av deg slår mot meg idet jeg åpner døren til rommet mitt. Men du er ikke der. Dyna ligger slengt inn mot veggen, akkurat som om noen nettopp har stått opp. Men du er ikke i nærheten i det hele tatt.
Lukten din sitter i dyna, i lakenet, i puta, i håret mitt, på klærne mine. Det gjør litt vondere for hver gang jeg puster inn, men samtidig kan jeg ikke annet enn å føle meg uhyre tilfreds.
Smaken av deg sitter fortsatt igjen på leppene mine og jeg fukter dem så ofte jeg kan for ikke å glemme deg. Ikke at jeg noensinne kunne klart det.
Øyelokkene mine er tunge og jeg blunker bare lenger og lenger. Mest fordi jeg har et håp om at du er der når jeg åpner dem igjen. Men det er du jo ikke. Jeg føler meg litt dum, men så kommer jeg på at du bare hadde ledd og kalt meg søt. Det får meg til å smile.

Jeg ble nødt til å ta på meg andre klær etter at du dro. Det var ikke lenger en varm kropp å ligge inntil, det nærmeste var veggen. Den liker meg ikke, og jeg liker ikke den, så det er jo greit. Men jeg klandrer deg ikke. Det kunne jeg aldri gjort. Du er jo så herlig. Du vil ikke annet enn at jeg skal være lykkelig, og jeg kan forsikre deg om at; den prøven består du med glans. Det er grunnen til at jeg kan sitte igjen og smile etter hver gang jeg forlater deg, eller hver gang du forlater meg. Det er en av de få gangene jeg ser bakover med vilje, for jeg vet med sikkerhet at jeg i tiden fremover kommer til å være like lykkelig, le like mye og fortsatt føle meg elsket. Du kommer til å kalle meg søt, du kommer til å holde rundt meg like kjærlig, være like snill, mobbe meg når jeg finner ut av at jeg liker noe jeg sier jeg ikke liker, huske at jeg ikke liker pizza man kjøper ute, være like begeistret for sløyfene jeg har i håret som jeg er, lese blogginnleggene mine, spille gitar for meg, kjøpe roser til meg ved spesielle anledninger, fortelle meg hvor fin jeg er..

Du kommer rett og slett til å fortsette å fortelle meg at det er oss.
Oss betyr mer for meg enn du, og alle andre, noensinne kommer til å forstå.

 

Jeg tror ikke jeg trenger å si hvem dette er til engang. Det er nok ganske åpenbart. Og heldig som "du" er, har du et helt ferskt blogginnlegg fra meg å lese når du kommer hjem. Du dro for litt siden. Du dro fra meg. Jeg kan likevel ikke annet enn å elske deg.







Skrevet: 18.03.2011 Klokken: 23:32

Hei dere.

Jeg tenkte jeg skulle titte innom og si at.. alt kommer til å ordne seg. En dag, vil alt bli bra. Verden kommer til å smile til dere. In fact - den kommer til å glise.

Til tider føler jeg at verden ikke vil annet enn å tråkke på meg, og det gjør den vel forsåvidt. Det er sånn at hver gang ting begynner å gå bra, tipper jeg over etter kort tid. Jeg regner med at jeg ikke er den eneste, for det er et velkjent fenomen. Ikke nok med det: er du først lykkelig - er det ikke bra nok.
Vi kommer alltid til å ville ha mer.
Vi er grådige.
Jeg har nok sagt det før også. Jeg skal ikke si at jeg er bedre enn noe av dere, mest sannsynlig så er jeg verst, men jeg håper jo selvfølgelig ikke at jeg er det heller.

Håp.
Det er dét som er tingen. Synd jeg ikke forstår det, og at de færreste rundt meg gjør det.
Det er altfor lett å skulle hoppe over på den negative siden. Ting går jo ikke bra - hvorfor søren skal jeg oppføre meg og snakke som om de gjør det? Men så trekker vi oss tilbake.
Vi er redde.
Vi er pyser.
- Og vi kan ikke annet enn å la det styre oss. For som sagt, den negative siden frister mye mer - du får sympati, gode ord, selvtillit, en sjanse til å dra andre ned i møkka med deg.
Du bruker dine nærmeste for å oppnå egen lykke, og egentlig er det ikke galt. Hvorfor skal du ikke kunne hjelpe dem litt på veien når de prøver å hjelpe deg? Ingen føler som deg, men det er likevel en trøst at de føler smerte. Det er ikke fordi vi vil at de skal ha det vondt, men for at vi selv skal ha det bra.
Vi er egoistiske.
Selvfølgelig kan ingen andre ha det bedre enn oss. Det drar oss lenger ned, men det gjør også dem bedre enn oss. De færreste liker negative mennesker. Alle liker positive mennesker, de kan jo tross alt få oss til å føle oss bra. Da er de jo gull vært.

Vi lar ikke noe stoppe oss fra å ha det bra,
fra å få det vi vil ha.

Og vi vil ha mye. Er det ikke lykke, er det materielle goder som penger og alt det der. Og jeg skal ikke lyve og si jeg ikke vil ha det, for det vil jeg. Men man kan ikke få i pose og sekk, og hvis man får det så revner posen og sekken blir stjælt. Så enkelt er det.

Ingenting varer evig.
Jeg snakker om kjærlighet. Jeg snakker om liv. Jeg snakker om lykke. Jeg snakker om depresjon. Jeg snakker om barn. Jeg snakker om ungdom. Jeg snakker om det vi aller helst vil skal vare i det evige - kommer ikke til å gjøre det. Du kommer ikke til å føle det sånn for evig. Lykken kommer ikke til å vare evig, men til gjengjeld:

smerten kommer heller ikke til å vare evig.

 

 

Hoho, snakk om å gjenta seg, hoppe og skrive usammenhengende. Jeg finner ikke stort mening i dette selv, men jeg følte for å få ut tanker - det er tross alt det som har holdt meg fra å slette bloggen. Jeg sitter her og føler meg grådig alene. Det virker som om verden enten unngår meg, eller ikke vil snakke med meg. Dere burde kanskje stryke det siste (jeg gjorde det for dere, har alltid hatt lyst til å bruke den "funksjonen"), noen prøvde nettopp å kontakte meg på skype. Lykke - eller ikke. Men da er jeg ikke fullt så alene lenger. Noen tar seg bryet med å bry seg. Jeg setter pris på det. Gode mennesker, gode mennesker. Jeg må virkelig si jeg er heldig.







Skrevet: 17.03.2011 Klokken: 12:11

Hei min søte lille blogg, og alle dere mindre eller mer søte mennesker der ute.

Jeg har nok vært litt dårlig til å oppdatere dere her. Det er en del som skjer hele tiden, og på tross av at jeg har en del tid, har jeg også en kropp som trenger en del hvile. Også er det kjæreste, venner, familie, skole og alt det vanlige maset som krever sitt ved siden av. Ikke ta det ille opp, jeg er glad i dere - men dere krever en del.

I tillegg så har jeg jo fått tumblr, og der kan man reblogge ting. Noe som passer meg ypperlig ettersom jeg er lat. Det vil si at tumblr blir oppdatert oftere, men det er fordi det ikke er jeg selv som har produsert så mye av det. Dessuten føler jeg ikke at jeg kan bruke bloggen til småoppdateringer. Bloggen er seriøs. Som regel.

 

Men jeg kan fortelle dere at jeg sitter her, torsdag morgen. Jeg har fri fordi vi skal skaffe penger til veldedighet (pappppaaaa? - neida, jeg skal faktisk fortjene de 250 kronene), og fikk derfor sove en del timer ekstra idag. Noe som forresten er dumt, for nå kommer jeg ikke til å få sove i kveld. GREAT. Men tilbake til poenget. Jeg sitter da her i min nye My Chemical Romance t-skjorte, trøtt i trynet, null sminke og mest sannsynlig en kakaobart. Jeg tok meg nemlig friheten til å drikke kakao med mashmallows til frokost. Og nå kommer jeg til det virkelige poenget. JEG VAR PÅ MY CHEMICAL ROMANCE KONSERTEN IGÅR, OG DET VAR NOK IKKE DU (ikke si meg imot, okei, jeg føler meg kul).
Jeg klarte jo selvfølgelig å bli dårlig allerede i køen jeg da, og da vi endelig hadde kommet oss inn, endte jeg opp langs gjerdene i frykt for å kaste opp på noen. Det gjorde jeg ikke da, men det gjorde noen andre (hinthint). Likevel kan jeg ikke si annet enn at kvelden var herlig. Jeg sang av full hals (på de sangene jeg kunne, noe som for det meste inkluderer de eldre albumene), filmet litt, hoppet litt og alt det der. Vi var da fire sjuklinger (jeg vet ikke hvorvidt alle var dårlig, men jeg var i hvert fall det) som stod ytterst på kanten og hadde minst like god utsikt som de som stod inne i klynga og ble spydd på, så jeg skal ikke si meg annet enn fornøyd.

Jeg runder av snart, men tenkte å forklare dere hvordan jeg havnet på MCR konsert - mcr oppsummerer for det meste 7- og 8.klasse for meg. Jeg har mange gode minner, og forsåvidt en del dårlige, men ville mimre litt - og en konsert er absolutt ikke et dårlig sted å mimre.

Så. da får jeg si hadebra og starte med husarbeidet. WISH ME LUCK!

btw; søteste Synne har dedikert et innlegg til meg på bloggen hennes. Les det her. Innlegget er rett ut fantastisk, og jeg kommer til å være evig stolt over at det er dedikert til meg - og ingen andre i den hele vide, verden.







Skrevet: 09.03.2011 Klokken: 21:24


Get dressed by ~Kawwl on deviantART

Fra en fotoshoot forrige lørdag. Jeg var så heldig å få ?jobbe? med kjæresten min (som forøvrig er verdens herligste). Jeg håper dere trykker på en av de søte linkene under bildet slik at dere får se resten av bildeserien også.

Og ikke glem at jeg nettopp har skaffet meg tumblr. Det hadde vært koslig med litt "støtte" der også. Det går an å følge den på bloglovin, så det skal ikke bli noe problem å få med seg oppdateringer. Jeg regner med at jeg kommer til å dobbelposte fremover (som jeg har sagt tidligere), men jeg kommer også halvveis til å bruke tumblr som twitter. Haha. Men besøk meg her.









hits