Skrevet: 30.04.2011 Klokken: 15:20

Ordene svir. Selv for meg. Ikke tro at det alltid er like enkelt å si det til deg, som du tror. Det gjør minst like vondt å si dem, som å høre dem. Det er ikke sjelden jeg feller en tåre. Både før og etter jeg forstår hva ordene virkelig betød.

Innimellom er det sannheten, andre ganger et rop hjelp eller oppmerksomhet. Kanskje er jeg ensom, kanskje er jeg sint eller kanskje jeg er på randen til et sammenbrudd. Kanskje jeg føler du ikke forstår hva jeg sier, eller kanskje jeg ikke føler du bryr deg. Kanskje jeg vet at du ikke forstår, men bryr deg for mye til å ikke hjelpe.

Kanskje jeg misliker ordene dine så sterkt at jeg skriker tilbake. Kanskje jeg er så redd dem at jeg ikke svarer. Kanskje gjør de meg så glad at jeg føler for å gråte.

Man kan aldri vite, kan man? Ikke vet man hva som egentlig ligger bak. Kanskje du er sint på meg, selv om du mest av alt føler for å skrike til noen andre - er jeg bare uheldig og er den som står nærmest. Kanskje du føler du ikke kan si noe, at jeg ikke tåler sannheten eller at ordene kommer til å henge over oss som en stor, regntung og grå sky i flere dager, uker og kanskje til og med uker.

Det er så mye man skulle ønske var usagt. Som man angrer på fordi man ikke ante hva konsekvensene kom til å bli.
Eller kanskje det er mye man skulle ønske man sa. Som ville gjort alt mye bedre og alle mye lykkeligere.

Jeg føler at sagt er sagt - gjort er gjort. En gang mente man det, og man burde stå for det man sier/gjør. Men samtidig. Hva hvis du var sur, og når du er sur kan du ikke alltid svare for det du sier og gjør? Det burde være lov til å angre. Man burde få unnskyldningen godtatt, og det vonde blodet burde bli skylt vekk med regnet. Men slik er det ikke. De vil ikke tilgi. Det er så mange som er langsinte, som ønsker du skal lide og ha dårlig samvittighet. Som nyter å se deg krabbe på dine knær og nærmest ber deg kysse deres tær.

Vit at jeg vil tilgi, og at jeg bare ber om en ting
- tilgi meg.







Skrevet: 29.04.2011 Klokken: 14:15

Jeg vet ikke om jeg skal skrive en eviglang unnskyldning, eller om jeg bare skal si at jeg er dårlig. For ja, jeg er dårlig. I hvert fall når det kommer til blogging. For tiden er jeg faktisk merkelig nok frisk, på tross av at jeg har skrellet av meg klærne og står i tynn strømpebukse på morgenen i bare 5 grader. Skal ikke si at jeg ikke frøs, men det er meg fullstendig likegyldig så lenge jeg får slikket litt sol utover med dagen.

Og jeg må få si at på tross av mye vonde stunder i det siste, våknet jeg litt samtidig som solen. Eller skal jeg si varmen. Skal ikke klage på solen som dukket opp hver onsdag da jeg skulle på jobb i løpet av vinteren. Jo, det skal jeg visst, men ikke nå.

Jeg kan ikke si at jeg har savnet blogging så mye, for jeg har helt ærlig ikke tenkt noe særlig på det. Tankene mine har kretset rundt skole, venner, familie og kjæreste. Det gjør riktignok tankene mine alltid, men nå måtte jeg gå litt mer inn i meg selv og finne ut av hva jeg ville. Mest av alt vil jeg jo være lykkelig, men både du, jeg og resten av dere vet at ting tar tid. Jeg skal ikke si jeg har det dårlig. Ting går fremover, og jeg har stunder der jeg kunne grått av lykke, men jeg er ikke på topp. Jeg kjører for halv maskin for ikke å trenge mer hvile enn jeg allerede trenger. Men jeg er langt ifra misfornøyd med det. Jeg føler at det er bruk for meg. At jeg eksisterer. Jeg føler at jeg er meg igjen. Jeg lever faktisk. Og til de som ikke mener det - det er vel ikke så langt igjen?

Jaja, tenkte jeg skulle si hei bare. Vi snakkes vel snart igjen.
I mellomtiden kan dere stikke innom tumblr'en min, der er det mer liv. Klikk her.

 

Hvordan går det med dere da?







Skrevet: 15.04.2011 Klokken: 22:36

jeg vet ikke.







Skrevet: 11.04.2011 Klokken: 21:10

Når ensomheten kryper frem
og tankene begynner å spinne.
Når den eneste som er i nærheten
er du.
Det er da du skal passe deg.
Det er da du vet at verden vil deg vondt.
For du vet,
i bunn og grunn er du din egen verden.







Skrevet: 11.04.2011 Klokken: 08:48

Ikke nok med at jeg ikke fikk sove igår kveld, neida, jeg skulle bare drømme om at jeg ble forsøkt ranet og voldtatt. Takk for DEN søvnen liksom. Da jeg gikk på badet var jeg plutselig hårsår, og det har jeg aldri vært før så jeg brukte plutselig fem minutter ekstra på å stelle meg - noe som er katastrofalt hjemme der alle absolutt skal tisse mens jeg steller meg. De gjør det på pur f, det er jeg sikker på. INGEN tisser rett etter at de har stått opp....... Og bare fordi jeg har så grusom flaks, endte jeg opp med mascara utover halve trynet. Så tenkte jeg at "jaja, da var kvota for uflaksen min fylt opp". Det var den ikke. Det var tomt for melk og synderen ville ikke stå frem.Så jeg tenkte at "jaja, NÅ er i hvert fall kvota for uflaksen min fylt opp". Men da kom jeg på at jeg skulle ha en gymprøve jeg ikke hadde øvd til, om et par timer. Og grunnen til at jeg ikke hadde øvd var fordi jeg satt med matte til gudeneveit når igår. Og så kom jeg på at, selv om jeg ble ferdig med matten og leverte det inn, så er jeg ikke ferdig av den grunn. Nei. NEIDA. Jeg må jo bare lage en presentasjon til driten også. Og det må jeg bruke ettermiddagen min på, for i de siste timene idag skal jeg planlegge film, lydspot og grafisk (med andre mennesker da, til medielærernes forsvar) til en presentasjon av avisens historie siden sekstitallet. SEKSTITALLET. Hva faen? Det har ikke skjedd en DRITT spennende siden sekstitallet. (ikke si meg imot)

Ohyeah. Livet mitt suger hardere enn ditt, og det kan du ikke gjøre noe med. HAH.
fml..







Skrevet: 09.04.2011 Klokken: 21:23

"Der er bussen", sa jeg.
Han kysset meg og snudde seg kjapt. Vi rakk begge ut hånden for å sørge for at han kom seg på bussen. Han snudde seg tilbake og jeg kjente klumpen i magen vokse. Han ga meg et siste kyss før han gikk på bussen.
"Jeg venter jeg," sa jeg etter han.
Tankene begynte å spinne. Jeg hatet slike avskjeder, der man bare stod og ventet mens man så sin kjære forsvinne bortover veiene man kunne ut og inn, som man selv kjørte på hver dag - og som man mest av alt ville kjøre på nå.
Jeg snudde meg fort og begynte å gå. Jeg følte at jeg forrådte han. Snudde ryggen til han. Kastet bort den siste tiden jeg kunne fått med meg enda et av hans vidunderlige smil. Samtidig følte jeg at lange avskjeder vitnet om lange adskillelser. Som om denne typen farvel var et evigvarende et.
Som om man hadde lest ut den siste siden og begynte på en ny bok. Og selv om jeg visste at det ikke var slik, ville jeg for alt i verden ikke føle det slik. Jeg skulle ikke begynne på noen ny bok.

Denne boken skulle vare evig, og jeg skulle lese den om og om igjen for å minnes alle velskrevne setninger og fine handlinger. Våre fantastiske ord og herlige opplevelser. For ingenting er mer vakkert enn det vi er.







Skrevet: 08.04.2011 Klokken: 17:45

Her sitter jeg da. I senga di, på rommet ditt, som lukter deg. I ditt hjem. Og som en slags inntrenger i mitt eget hjem. For dette er mitt hjem også, bare så du vet det.
Og her sitter jeg da og venter på deg. For du er jo ikke her. Jeg er alene jeg. Det gjør forsåvidt ingenting, for du er jo her om ikke så altfor lenge. Og da er det oss to helt til i morgen kveld. Som jeg gleder meg. Til å tilbringe tid med deg altså, ikke å være adskilt igjen. Kanskje vi kan gå en tur i solen? Det er varmt ute vet du, og selv om jeg kanskje ikke er et naturmenneske, kan jeg ikke motstå deg når solen skinner og gjør huden din gylden. Og det gjør vel ingenting for hverken deg eller meg?
Eller kanskje vi tilbringer resten av dagen liggende i senga di og le, snakke om alle de sprø lærerne mine, eller hvor godt jeg liker sløyfer.
Eller kanskje vi jammer? Det liker vi jo. Du på gitar og jeg på vokal.
Eller kanskje vi til og med lager musikk? Inspirasjonen min er i gang, i hvert fall akkurat nå, og da kan jo alt skje.

 

Jeg vet ikke jeg.
Jeg bare venter jeg.







Skrevet: 08.04.2011 Klokken: 09:46

Jeg fant nettopp ut at Karl og jeg burde få en mac (han vil da ha en macbook pro, men man skal jo ikke dømme etter typen, skal man) på deling slik at vi kan flytte sammen. Altså, vi vil jo ikke at mac'en skal ha en traumatisk utvikling, og alle vet at barn med foreldre som bor sammen gjerne blir mindre utsatt for krangler og sånne teite ting.

Bare sånn. For å vise dere hvordan jeg tenker.









hits