Skrevet: 01.06.2012 Klokken: 00:36

Så er jeg tilbake da, bloggen.


Lille pernille i senga står

med blødende lepper

og altfor flatt hår 


Neida, joda. Skal slutte å være så dramatisk og heller komme til poenget. Jeg er tilbake. Såvidt jeg vet. Men siden sist har det blitt en del endringer. Jeg skal ikke gå inn på noen av dem, på tross av at noen er synlig (ja, hæ hæ, har fikset gratisdesign og sånn) og noen er veldig usynlige. De fleste gjorde vondt (ikke designet, nei) og gjør det fortsatt, men jeg kommer meg igjennom det. Håper jeg.


Jeg tenkte jeg skulle begynne den splitter nye (flaut gamle) bloggkarrieren med noen eldre innlegg fra tumblr'en min. Jeg sitter nå med tre tumblr'e for hånd, en åpen, en lukket og en jeg bare fangirler på. Tekstene dere får se kommer fra den lukkede. Det kommer til å gjøre vondt. Ingen blir datostemplet eller nærmere forklart. De skal være sånn. Det er meg og innsiden av hodet mitt som har vært litt for fortrolige med hverandre.

 

Vi får se hvor lenge dette varer da.

 


Det er så vanskelig å holde maska. Ingenting gleder meg hele veien lenger. Jeg kan smile og le, men i bakhodet ligger fortsatt monsteret på lur, klar til å kaste seg over i et ubevoktet øyeblikk. Jeg prøver å skyve det vekk, men uansett hvor hardt jeg prøver eller hva jeg gjør, kommer det snikende på forde. Jeg forsvinner litt, kommer tilbake, forsvinner på nytt. Det er disse bølgene igjen. For ikke å snakke om påminnelsene, som jeg finner overalt. De aller aller nærmeste, det livslange bekjentskapet, tar ikke hensyn, og jeg er redd for at de nye og bedre snart skal slippe opp. Ikke fordi jeg tror de kommer til å gjøre det, men fordi angsten alltid preger magefølelsen, og fordi ordet sviktet snart blir et av ordene jeg kommer til å beskrive meg selv med.

 

Tårene ligger bak øyelokkene og i øyekroken hele tiden, enten det er på grunn av tristhet eller for lite søvn. Det gir et fjernt uttrykk, og jeg kan ikke si at jeg er noe annet. Fjernt fra meg selv og fjern fra virkeligheten. Fjernt fra slik jeg vil ha det, og samtidig fjernt fra hvordan jeg har det. Ingenting er realitet lenger. Alt er et mareritt.

 

Det er vanskelig å si det, men det er faktisk vondt hele tiden. Det kan hende det blir litt som gutten som ropte ulv når svaret mitt blir ?dårlig? hver gang noen spør hvordan det går med meg. Men det er jo sannheten. Den store glassaktige sannheten der alt enten ser større eller mindre ut. Som det er vanskelig å se igjennom og vanskelig å forstå. Umulig å forstå. Selv for meg. Hver gang jeg åpner for et lite glimt av det som foregår, griper denne uskyldige kloen rundt hjertet meg og tvinger meg til å lukke igjen. Likevel har jeg fått kjenne og erfart hva som finnes der ute, det jeg er redd for. Det er så stort, men likevel så lite. Ikke større enn avstanden mellom hånden og skulderen min engang, og veier ikke mer enn 1900 gram. Så vanvittig lite og skjørt, men har en så vanvittig stor innvirkning på livet mitt.

 

De sier man skal glemme. Få det vekk. Ikke tenke på det. De skulle bare visst hvor vanskelig det er. Hvordan det alltid hemmer munnvikene mine og hvordan det lurer seg inn selv når jeg har det som best. Hvordan det ødelegger meg litt.

 

Det er ikke noe ?what doesn?t kill you makes you stronger? lenger. Jeg bare forsvinner. Matlysten blir borte, smilet blir borte, konsentrasjonen blir borte, ansvaresfølelsen blir borte, menneskene blir borte, humøret blit borte, søvnen blir borte. Jeg bare faller fra hverandre og ender opp i tusenvis av biter på bakken som ikke engang passer sammen. Til slutt har bitene råtnet bort eller blitt til støv, og da tar vinden det med seg og sprer det som som små grå krystaller som forpester andres luftrør. Gjør enda mer skade. Akkurat som jeg allerede gjør mot de rundt meg.









hits