Skrevet: 11.06.2012 Klokken: 19:25

I dag skal jeg dele lite tanker og følelser med verden. Alt styret rundt medieeksamen satte i gang i dag og jeg har ekstremt lite energi til å skulle skildre tapt kjærlighet eller bitterhet. I skrivende stund sitter jeg i sofaen hos stemor med Mumford & Sons på øra. To av forhåpentligvis tre intervjuer er unnagjort, skissene er begynt på, bildene ligger trygt lagret på en minnepenn og hjernen min jobber iherdig med å finne gode ingresser og en snerten overskrift. En reportasje skal det bli, alt dette her. En reportasje om hvorfor mennesker ender med å droppe ut av skolen, hvilken rolle skolen i seg selv spiller i dette, samt et sammensurium av nogenlunde like tanker fra to ganske så forskjellige ungdommer.

 

Jeg krysser alt på kroppen som kan krysses. Hverken nese, hals eller hode er helt friskt enda og jeg knasker en del smertestillende. Det kan riktignok ikke kurere smertene nervøsiteten gir meg om natta, men det får gå inntil videre. Det er snart over, dette maset. Om to uker er jeg forhåpentligvis greit full på festivalvorset på Tromøya med noen av de beste menneskene i verden. Inkludert de to jeg skriver om. 

 

Det er helt fantastisk hvor mye jeg gleder meg til bassen som får det til å vibrere i ribbeina mine, den klamme lufta i teltet om morgenen og sola som steker. Lukten av øl kommer sikkert til å feste seg til meg, på tross av at jeg ikke liker øl, og den kommer ikke til å forsvinne i de dårlige campingdusjene. Sene kvelder og poser under øya kommer til å bli mine absolutte favoritter, sammen med lukten av råtnet gress som oser frem når vi pakker sammen og drar, og minnene av nye hyggelige mennsker som alle har vært der for samme grunn. Sommer, musikk og samhørighet. 







Skrevet: 10.06.2012 Klokken: 14:56

I det gyldne sommerlyset lå du der, henslengt på sengen. Jeg lå på armen din og dagene hadde aldri vært så fine som da. Hverken før eller senere. Luften var lett, men blomsterlukten hang tungt i luften sammen med en hel masse pollen. Du var allergisk, og er det så vidt jeg vet fortsatt, men det plaget deg ikke denne dagen. Vi hadde uendelig med timer foran oss. Det føltes som om døgnet varte evig og vi kunne bruke så lang tid på å bli ferdig med denne sommerformiddagen vi bare ville. Sangene strømmet forbi nesten uten at vi merket det. Sang med på et par strofer og nøt de myke tonene resten av sangen. Og så kom den. Sangen som brøt stillheten litt hardere enn de andre, som var litt voldsommere og så mye sannere.

 

Det var vår sang, husker du? Den beskrev oss ikke før alt var borte, men det var vår sang. Jeg sang den til deg. Hvisket og messet den inn i øret ditt. Det var ikke bare én vakker sommerdag. Det var flere. Forundrer meg ikke om den var like vakker på en regnværsdag også. For oss spilte det ingen rolle, for du hadde et øre og jeg hadde et par lepper som vi kunne leve ut drømmene igjennom uansett.

 

Du og meg e like som et par dråper vann

I hvert fall hvis du tør og spør han

Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang

Heilt til eg sovne i dit fang

 

Når vi var sammen var det oss. Du lå praktisk talt på fanget mitt, og denne sangen som hver gang bergtok hjertet mitt spilte så pent i hver krok og krik av rommet ditt. Jeg sang den til deg, og hvis jeg ikke husker feil var det ikke alle gangen du klarte å holde øynene oppe. Du lå der, så fin og fredsom, mens jeg satt der og hvisket fremtiden vår ut i rommet uten å vite det. 

 

Før så eg ingenting og det eg såg forsvant

Men nå ser eg alt det du ser

På min finger har eg ringen din på ringen står det blankt

 

Jeg var ganske blind, jeg så bare det vår lille verden viste. Det som var vårt. Jeg trodde helt ærlig ikke jeg noensinne skulle oppleve noe så fint som det vi var. Kjærlighet var oppskrytt. Men så kom du med den lille ringen og det var oss. Selv om det ikke var oss. Siden da symboliserte den alt det du og jeg var. Jeg husker fortsatt dagen jeg fikk den, og det gjør nok du også. Du husker nok også at jeg ikke begynte å bruke den på heltid før du reiste bort. Den forsvant først da jeg innså

 

At du er min hjerteknuser

 

Hver gang jeg hører ordene så tenker jeg på at du faktisk er det. Du er min hjerteknuser. En gang knuste du hjertet mitt. Andre har holdt på å gjøre det før deg, og du har fått det til å briste tidligere. Men du knuste det ikke før etter at jeg hadde sunget til deg. Som om sangen forutså fremtiden. Valgene dine. Tapet mitt og smertene mine. Du var den første, men sannsynligvis ikke den siste. 

 

Det gjør litt vondt. Hjertet mitt bevrer litt hver gang jeg hører den. Likevel klarer jeg ikke tenke på at det minner om noe annet enn noe vakkert. For du og jeg, vi var noe vakkert. Var.

 







Skrevet: 09.06.2012 Klokken: 22:09

Der står den, i veikanten. Det er lenge til bussen passerer, men den gul/grønne-fargen er ikke til å ta feil av. Ettersom bussen nærmer seg spinner spørsmålene mine rundt i hodet som sultne måker rundt et stakkars sjødyr på land. "Hva har skjedd?" "Hvem er det?" "Kjenner jeg han?" "Eller er det en hun?". I det vi passerer har en av måkene stupt ned for å angripe byttet. En motorsykkel. Den ligger der i grøfta, uten en sjåfør. Det står ambulansepersonell der, samt en mann i shorts og t-skjorte. Men ingen sjåfør. Bussen kommer seg rundt svingen og jeg trykker på knappen. Jeg reiser meg fra setet og går mot dørene med vaklende skritt. Det kommer et lite rykk da bussen stopper, men jeg har vært avhengig av kollektivtrafikk siden jeg gikk i åttende og tok det med stødige ben. 

 

Luften lukter død og fordervelse, selv om den ikke lukter noe som helst. Det er bare en eim der, eller en stemning som gjør alt så tungt. Jeg blir stående på bussholdeplassen en stund før jeg begynner å gå oppover. Hjem. Bena mine beveger seg, armene mine svinger svakt mens jeg går og jeg kan kjenne pulsen min når jeg klør meg på halsen. Nedover kommer en gutt syklende ved siden av moren sin. Han har på seg hjelm og knebeskyttere. Sykkelen hans skal ikke ende opp i grøfta slik som motorsykkelen. Nei, den skal ha en eier til eieren vokser fra den.

 

Plutselig står vi på en rekke. Moren, gutten på sykkel, jeg og sykebilen. For et par sekunder siden rundet den svingen i toppen av bakken og nå, på under et sekund, haster den forbi oss. Jeg hører gutten bråbremse bak meg gjennom musikken jeg har i ørene. Hjertet mitt stopper. Hadde jeg tatt feil? Så stopper jeg. Skal jeg snu meg, eller skal jeg ikke. Moren hans er jo der. Uansett er det ingen bruk for meg. I en liten evighet er det bare stille, så hører jeg et "se, en sykebil mamma!" en liten latter og verden går videre. 

 

Jeg frykter ikke døden. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg bare synes at døden, dermed livet, er så urettferdig. De fine blir satt til verden, og så alfor fort revet bort. De som ikke er fullt så fine også for den sakens skyld. Døden dreper. Døden tar liv. Det spiller ikke noen rolle om den har lyst på nybakte boller eller vin av en gammel årgang. Den er grådig og forsyner seg av begge deler på en gang, og så litt til. Jeg er så heldig at jeg ikke har mistet så mange som står meg nær enda, men de har alle vært en del av meg. Enten de var den delen som tok meg, og kun meg, med ut for å kjøpe is til familien i en bursdag. Eller om det var den delen som lot meg prøve eldgamle perlesmykker fra en storhetstid jeg aldri har kunnet forestille meg. 

 

Det er snart en vegg som blir revet. Alle plankene i huset som skal forestille livet mitt blir dratt ut. En etter en. Alle er nok ikke gamle eller råtne engang. Det er bare en eller annen pøbel som tar den med og lar meg sitte igjen der med et hull i veggen. I sjelen. Jeg kan jo fylle tomrommet, skaffe en ny planke, men det blir jo ikke det samme. Den vil alltid skille seg litt ut fra de andre. Aldri passe inn. Aldri kunne fylle plassen helt. 

 

Jeg er ikke redd for å dø, men det betyr ikke at jeg ønsker å dø. Tanken er så fjern. Det å skulle forsvinne, eller at noen andre skal forsvinne. Det er et sjokk hver gang man hører om et dødsfall, enten det er noen av mine egne kjære eller noen andres. Ord blir så fattige, blikk viker, alle berøringer så vanvittig klumsete. Døden er en av de tingene man ikke kan gjøre noe med. Den er grusom og hensynsløs. I hvert fall for de rundt.

 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ofte har ønsket meg vekk. Spesielt i det siste. Få livet mitt litt på avstand. Reise til et sted så langt borte at ingen finner meg før jeg ønsker å bli funnet, eller sove så lenge at all smerten er over. Men det er hverken noe som går an eller noe man gjør. Jeg kan ikke la alle sitte igjen med frykten og bekymringen, for så å plutselig dukke opp igjen når tidspunktet er riktig for meg. Gjensynsgleden hadde vært stor, men det hadde klanderen vært også. Det hadde vært som om jeg hadde dødd for en stund, og så gitt opp døden. Man kan ikke gjøre det. Verden fungerer ikke sånn.

 

De hadde vært redde for at jeg kanskje var død, for at de hadde mistet meg, akkurat som jeg er redd for å miste noen til døden.







Skrevet: 07.06.2012 Klokken: 15:28

Det er nok ikke så lenge siden de som følger meg på tumblr leste dette, men ettersom kroppen min har bestemt seg for å slutte å fungere og heller bli syk må det bare bli sånn. Jeg har ingen tanker som presser på eller ord som vil ut, og rømmer fra den snørrete nåtiden ved å drømme noen uker tilbake.

 

 


 

Der går de, side ved side. Den ene i skjørt og den andre i shorts. Håret deres flagrer i vinden på tross av at lengden ikke tilsier det filmene vil sette som standard. Skrittene deres er lette og til tider ser det nesten ut som om de flyr bortover den tørre asfalten. Solen titter så smått frem bak skyene, men vil ikke vise seg frem. Den vil la dem skinne. Gjøre verden litt lysere. I hvert fall for hverandre. 

 

De snakker om alt mellom himmel og jord. Tapt kjærlighet fra den ene parten og vinnende kjærlighet fra den andre. Mellom linjene forteller de egentlig bare om sin kjærlighet til hverandre. Den kjærligheten kun de to beste vennene i verden kan ha. Tilliten, stoltheten, omsorgen. Alle smilene, tårene, ordene og samtalene.

 

De går videre, snakker denne gangen om planene som snart møter dem. Det er loppemarked i dag. Bøker. Det er det de skal ha, begge to. Bøker. Den ene har såvidt noen og den andre har bokhylla full. Men det gjør ingen forskjell, for nå skal de på loppemarked og kjøpe bøker i alle mulige størrelser, former og sjangre.

 

På vei opp bakken ler de mens de presser ut av seg hvor dårlig kondis de har, samtidig som de forteller om barndomsminner og fjerne slektninger. På toppen går de videre i stillhet for å få tilbake pusten.

 

Stillhet er lov. Stillheten er fin. De trenger ikke alltid være inntil hverandre, de kan ha stillheten i mellom. Det er som om ingenting setter en stopper for dem. Selv ikke når hun ene er hjemme ved neste røde dag og den andre feirer langt oppi nord. Der de begge forresten har røtter. Ser man det, noe så fint.

 

De river til seg bøker, diskuterer og bytter. Og lytter. Til lydene rundt dem og hverandre. De klarer det helt fint, å skjelne mellom realiteten og drømmene de har. Drømmene om høye hyller stappfulle av fine bøker der sidene faller ut og lukten av fjerne minner oser mot dem når de tar dem frem og åpner dem igjen. Bøkene skal ha vært lest flere ganger. Av begge, eller bare av den ene. Alle kan ikke ha samme interesser.

 

Noen bøker har de ikke klart å komme seg igjennom engang. Og de bøkene sitter de kanskje nå og markerer med sine egne navn. Markerer dem som deres territorie. Deres dyrebare skatter. Deres barn. De markerer dem for å kunne gi dem videre, men likevel legge igjen spor etter seg selv.

 

Når de innser at bøkene er ferdiglest etter den syttende runden med snørr og tårer, eller når de innser at de faktisk aldri kommer seg gjennom, da skal de forlate dem. Sørge for at noen andre får den samme flukten fra verden som dem. De samme minnene.

 

De skal gi dem videre, la dem gå i arv. På et loppemarked.







Skrevet: 05.06.2012 Klokken: 14:14

"Sett haka de her og len pannen din inntil her," sa damen og pekte. Jeg satte hodet mitt lydig på plass, rak i ryggen og med et sta blikk. Damen satte seg ned på en stol bak maskinen og jeg hørte at de begge begynte å jobbe. "Se rett frem, se til siden, se til den andre siden, se opp, se frem, se ned," messet hun mens hun lyste meg i øynene. Tårene strømmet. Jeg følte meg som et forsøksdyr. Fanget mellom stolryggen og maskinen som beveget seg frem og tilbake. Som om den prøvde å finne enkleste vei inn til hjernen min. Den kan ikke ha funnet noe, for plutselig forsvant den og jeg var fri. Damen mumlet et "bra" før hun begynte å krysse av og ringe rundt alternativer på et ark.

 

Hun førte meg videre til et nytt rom, plasserte meg på en krakk og forlot rommet. Jeg skulle bli overlatt til en annen. Jeg tenkte med meg selv at disse var de avgjørende minuttene. Det var ingen vei tilbake. Jeg forlot tryggheten nå. Det kom til å være ubehagelig hver dag, men jeg hadde valgt det selv. En mann avbrøt tankegangen min og presenterte seg selv. Jeg fikk ikke med meg navnet hans, fokuserte mer på det han hadde i hånda. En liten blå og hvit eske. "Vi må nesten vaske hendene først" sa han og viste meg bort til vasken. Jeg brukte lang tid. Det var om å gjøre å ha minst mulig bakterier på hendene for å ikke forårsake så store skader. Tilbake i stolen satt han først og så på meg, før han tok ut en liten plastbeholder av esken. Han åpnet den og tok ut innholdet. Noe lite og gummiaktig som lå i en form for væske. Jeg krympet meg, kjente at jeg kanskje ikke var så klar for dette allikevel.

 

Han viste meg hvordan det skulle bli gjort. Skilte øyelokkene både nede og oppe fra øyeeplet. Det var kun fire fingre på hvert øye som skulle til, tre til å holde og en til å legge på plastikken. Øynene rant igjen, lagde små prikker på bordet under meg mens huden min ble rød og øyelokkene såre. Jeg kjente at jeg angret litt, men så var det over. Jeg tørket ansiktet mitt mens han satt og noterte på et nytt skjema. Jeg visste at jeg så liten og sårbar ut, selv om det hadde gått forholdsvis fort. Det var ubehagelig. Gnagde litt, stakk litt. En svak hodepine lusket seg på, og mens jeg satt og fungerte på om hodepinen var en del av prosessen så han rett på meg og spurte "kan du se noe gjennom tårene?" før han smilte. Jeg lo litt og nikket. "Skal vi se om vi ikke kan få skaffet deg nye brilleglass også da, så kan du få se på heltid?" sa han. Han gjorde tegn til å bevege seg mot døråpningen. Igjen bare nikket jeg, før jeg fulgte etter.

 

 

 

Fargene er litt sterke, fokusen litt bedre og skyggene langt større. Det å ha godt syn igjen, eller linser, har både positive og negative sider. Jeg kan jo faktisk se nå. På tross av at jeg aldri har hatt så veldig dårlig syn, er det likevel slitsomt å myse for å se om det er riktig buss som runder svingen, eller hva som foregår på TVen. Det som kan regnes som negative sider er at det virker som om jeg ikke har en sjanse i havet til å få dem av. Jeg trodde det skulle være vanskelig å få dem på, men det klarte jeg på første forsøk. Dum og naiv som jeg er, har jeg trodd det alle andre har fortalt meg om linsebruk: det er definitivt lett å ta dem av. Men det er det definitivt ikke. Det var smertefullt og frustrerende og nå vurderer jeg å bare gå med de jeg har på til evig tid i stedet.







Skrevet: 04.06.2012 Klokken: 17:56

Dette er en av mine eldre og forholdvis bittre tekster. Tror den ble skrevet i den tiden jeg hadde gitt opp tanken om kjærlighet og stort sett var ensom og forlatt. Og det hadde dere nok forstått uten at jeg hadde skrevet det.

 

 


 

Det er så altfor lett å falle i fellen. Gi etter for de fine ordene. Tro på dem. Elske dem. Klamre seg til dem. For så å være tvunget til å gi slipp.

 

"Evig", "alltid", "til døden skiller dere ad". Det er bare tomme ord. Ord som skal berolige og symbolisere hvor mye en betyr for noen. Jeg har alltid hatt vanskelig for å tro på dem. Både når noen har kjørt på med den engelske "forever and always" eller mitt eget morsmåls "for alltid". Det er ikke et løfte man kan holde, eller som man riktig vet hvordan man skal gi eller forholde seg til. Du kan fortelle noen at du alltid kommer til å støtte dem, eller at du alltid er der for dem hvis de trenger noen å snakke med, eller at du kommer til å elske noen for alltid og det kommer til å være dere til evig tid. Det er ikke slik. Det er en trøst, men en gang kommer det til å slå tilbake og gjøre vondt. 

 

På ett punkt er det ikke dere. På ett punkt er det ikke noe "alltid", "evig" eller "oss". På et punkt er det slik at man, selv om man er der fysisk, glir vekk fra hverandre. Noen vonde ord eller følelser som ikke vil samarbeide, eller uenigheter. På et punkt vil man ikke være der fordi man synes noen er urimelige eller oppfører seg dumt. Plutselig kryper alle tankene du trodde du hadde låst ned i en skuff, tilbake inn i nakken og opp til hjernen. Der legger de egg og en dag klekker de. Nå er det altfor mange nye tanker man ikke vet hvor man skal gjøre av. De negative og dårlige tankene man egentlig ville gi bort, er det ingen som vil ha. De er så stygge. Baktankene.

 

Du kan ikke være der for noen i det øyeblikket du vender deg om og går. Du kan ikke forlate noen og si at "du kan alltid komme til meg hvis det er noe" for det er ikke slik det fungerer. Kutter du det båndet dere hadde er det ikke helt lenger. Om du så bare gir det et lite snitt, er det fortsatt ikke helt. Det er ikke like sterkt. Det tåler ikke like mye, det kommer ikke til å være der for evig. Det er et løfte om evigheten, men har alle oddsene mot seg.

 

Uansett hvor mye man står imot gir man etter hvis man hører det ofte nok. Eller intenst nok. Eller fra et menneske som er viktig nok. Og man begynner å leve deretter. Han eller hun er der for alltid. Vi skal være sammen for evig. Uansett hva som skjer, kommer den personen til å stå ved min side. Man begynner å ta hverandre, eller bare andre, for gitt. Tingene som før betød mye, betyr ikke like mye; dere skal jo gjøre dem så mange ganger. Og ordene du blir gitt av andre har ikke samme betydning. Du har fått høre det ultimate, alle mennesker drøm, den største løgnen i verden. "Jeg er glad i deg", savn og kallenavn blir så overflødig. Du har fått servert et "for evig".

 

Til slutt når man en punkt der "for evig" er det eneste som betyr noe, det eneste man har å klamre seg til ettersom alt annet er borte. Og hvis alt annet egentlig er borte, hva er det igjen som kan vare evig da?







Skrevet: 03.06.2012 Klokken: 00:58

Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg har til nå ikke brukt noen overskrifter på innleggene mine. Jeg føler ikke at dere har noe behov for det, og for min del er det slik at - når tankene først er der ute, er de det. Jeg har ikke noe behov for å sette en tittel på dem og finne dem tilbake. 

 

For det første er jeg veldig dårlig på titler. Jeg kunne selvfølgelig gravd frem en sangtittel eller en eksepsjonelt god linje blant alle de tretusen sangene jeg har i iTunes, men Facebook er så fan av sånt, så det dropper jeg. Dessuten så liker jeg ikke sette merkelapper på ting. For det er en merkelapp. Det er navnet på produktet ditt. Tenk om det er misledende. Tenk om tittelen din er vanvittig god, men alle sammen klikker seg videre etter de første setningene fordi du løy. Det er ikke bra. Det er ikke bra nok. Du er ikke bra nok.


Merkelapper er vanskelig uansett hva det gjelder. Hvis dere leser litt mellom linjene kan dere sikkert knytte det opp til mye. I filmene er det alltid dette med forhold man prøver eller ikke prøver å sette merkelapper på. Ettersom jeg ikke er i et forhold, ikke vil være i et og derfor ikke kommer til å være i et på en stund, er jeg så kynisk at jeg skal skrive litt om dette.

 

Det er ikke alt man skal gi en definisjon på. Noen ting er riktignok så fine og stabile at man kan vise hele verden hvor mye kjærlighet kroppen ens rommer. Så er det noen ting, noen ting som er så vanvittig fine, men så altfor skjøre. Det tåler ikke for mye oppmerksomhet over lengre tid, da blir det kjedelig og dør ut. Det tåler heller ikke omverdenens hard ord og rynkede bryn.

 

Denne fine, skjøre tingen oppstår mellom to personer som trenger hverandre. Der og da. Eller over en begrenset periode. Noen timer, dager, uker, måneder. Men aldri så lenge at man tenker på å sette en merkelapp på det. Hvorfor la omverdenen sluke alle de falske følelsene etter en stund for så å la alt komme opp igjen fordi det har gått ut på dato?

 

For etter en stund går det ut på dato. Man glemmer hvor lenge det kan vare og etter hvert som tiden har kommet, merker man at det gjør en syk. Det er her man finner ut av om man vil fortsette og se om man er immun, eller om man gjør begge syke. For en sårer og en blir såret. Det er en som har forsvar nok til å stå imot, som ikke hvor de samme smertene i brystet når de ser at tiden er omme og man igjen er alene. Også er det en som får smertene i brystet. Og halsen. Og magen. Og kanskje til og med hjertet. Den som stod i fare for å bli smittet hele tiden. Som hele veien tenkte at han eller hun skulle klare seg, men som lurte seg selv trill rundt med å tro at noe varer evig. Voks opp, ingenting varer evig. Jeg vet det, du vet det, de vet det og verden vet det. 

 

Fra dette punktet har navnet, merkelappen, fått en skitten betydning. Brukt, bitter og forlatt. Både en selv og den andre sitter igjen, tomme og ensomme. Det er ikke lenger noen å søke trøst hos, for denne personen har en selv forlatt eller blitt forlatt av. Samtidig er man ikke forlatt, men har gått hver sin vei. Man er ikke separert, man har ikke gjort det slutt, stien ble bare for trang for dem begge.

 

En trenger mer rom, en større verden å forholde seg til. En klamrer seg fast, går gjerne i grøfta for den andre. Sliter seg igjennom gress og skitt. Og for hva? Ingenting.

 

Den ene raser avgårde i høy fart. Den andre står igjen i veikrysset med merkelappen alene.







Skrevet: 01.06.2012 Klokken: 23:24

Jeg er her i dag også. For min del, lover dette godt for bloggens fremtid. Hvis det er en grunn som kunne fått meg til å slutte å blogge igjen, er det ordet "blogge". Det finnes ingen ord her i verden, så vidt jeg vet, som er styggere enn ordet blogge. Men dét er vel egentlig ikke poenget i dette innlegget. Jeg har funnet frem en tekst jeg skrev da de første solstrålene for alvor viste seg frem bak skyene. 

 

 


 

Jeg kjenner solen så smått varme meg, mest innenfra og ut fordi det er et gledelig gjensyn, men også fordi luften rundt meg er varmere enn tidligere. Vinden stryker meg lett over kinnene mens jeg biter meg i leppa og konsentrerer meg om å komme meg ut av hagen. Føttene mine er kledd i oransje og rødt med såler så tynne som brødskiver. De gjør at bena mine bestemmer seg for å leke bambi. ?For det gjør vondt i hjertet, når eg så deg første gangen? og livlige rytmer leker seg i ørene mine og jeg kan ikke unngå å smile. Livet føles fint i dag, på tross av at det går kaldt oppover bena mine. Dette er første dagen uten stilongs på nærmere fem måneder. Skjerfet er fortsatt på plass da. Vottene glemte jeg, men det frister lite å snu, snuble meg tilbake for så å endevende halve leiligheten fordi jeg har glemt hvor de ligger. Jeg stavrer meg i stedet bortover veien på stedene der det fortsatt ligger et tynt islag, og går verdig videre der asfalten har vunnet med hjelp av den store gule kulen der oppe i himmelen.

 

Jeg innser ett eller annet sted på veien at den faktisk ikke varmer, men at det for én gangs skyld er jeg som lager dette lille mirakelet selv.

 

For en stakket stund føles det som om jeg har kontroll. Som om det er jeg som har kontroll over meg selv, og ikke alle de vonde minnene. Som om tankene mine er frie og jeg har startet på nytt. Som om vårtegnene vekket til live smilene og lysten til å leve. Redselene slipper sakte, men sikkert taket, og jeg tillater meg selv å føle litt. Ta inn omgivelsene og alt gode dette året forhåpentligvis bringer med seg. Dette er begynnelsen på så altfor mange måter. 







Skrevet: 01.06.2012 Klokken: 08:39

Nå som klokken ikke er over tolv på natta og tankene mine ikke er preget av et konstant behov for å eksponere meg over nettet, innser jeg at å starte å blogge igjen - dét var ikke helt lurt. Men dere vet, ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe. Jeg tenker med andre ord å i hvert fall prøve å opprettholde det. Det er jo ikke sånn at jeg ikke vil eller ikke liker å skrive, men rett og slett det presset med å skulle poste ting regelmessig og prøve å gjøre alle fornøyde er ganske stort. Nå har det seg sånn at jeg, for å være helt ærlig, ikke bryr meg så fælt om hvor fornøyde leserne er. Jeg gjør dette fordi jeg trenger å få det ut der. Om jeg får kommentarer eller ikke, er forsåvidt ikke så viktig, da det er viktigere å føle at ett eller annet sted der ute er det en sjel som faktisk bryr seg eller trenger litt underholdning. Jeg liker å tro at det alltid er noen som leser. Uansett hvor dårlig det er.









hits