Skrevet: 31.08.2011 Klokken: 08:48

Jeg husker faktisk ikke om jeg endte opp med å publisere denne på tumblr'en min, men jeg tenkte i hvert fall jeg skulle legge den ut her. Den begynner å bli en eldre tekst, og med tanke på at sola foretrekker å ikke varme, in fact: ikke vise seg, for tiden, så er den kanskje litt vanskelig å relatere til. Men det får gå.


 


 

Det føles ikke som sommerferie. Ikke bare fordi selve sommeren ikke har meldt seg enda, men fordi jeg er så ensom. Man skal jo ikke være det i ferier? Man reiser bort i feriene. Oppdager nye steder, og ikke minst nye mennesker. Solbrune mennesker med hvite smil og en like stor fascinasjon for havet som jeg har. Man flyr inn og ut hjemme med skitne fotsåler og dryppende is. Man sykler milevis for å møte den ene vennen du ellers ikke ser fordi det er for kaldt til å sykle eller du er blakk.
Men om sommeren er man ikke blakk. Du får tjue kroner her, tjue kroner der. En is her, en is der. Et smil her, et smil der. Og du gir bort rikdommen din også, uten å nøle. Hele verden blir så rik. Rik på liv og sol og glede.
Om sommeren kan du spore glede i alles øyne. Selv hos de voksne som brukte opp de siste feriepengene på en øl. Selv hos barna som er lyserøde over hele ryggen og likevel ikke vil smøre seg. Selv hos dyrene som enda ikke har mistet all vinterpelsen og bruker hele dagen i skyggen. Selv hos uteliggerne på Karl Johan som ikke har annet hjem enn gatene.
Alle får en sjanse om sommeren. Alle kan overleve. Det er ingen som bare forsvinner.
Drukningsulykker skjer jo. Allergikere tar kanskje sin siste spurt fra en veps. Du var kanskje litt for vågal da du satte opp teltet der det er sagt det har vært bjørner.
Men alle lever om sommeren.









hits