Skrevet: 28.09.2010 Klokken: 21:53

Ting er stressende nå. Tiden flyr fra meg. Alle mennesker haster forbi, lykkes og jubler. Jeg kryper fremover, mislykkes og feller en tåre. De negative tankene vil ikke vekk, uansett hvor mye jeg lyver til meg selv. Jeg lever med en konstant hodepine og følelsen av at jeg ikke klarer å gjøre noe riktig.

 

 

Jeg kommer tilbake i morgen, forhåpentligvis med godt humør og bilder av innkjøp. Okei?







Skrevet: 27.09.2010 Klokken: 22:09

Jeg har lagt ut bilder av tatoveringen før, men pga. forespørsel fra Oda så legger jeg dem ut en gang til. Flere også, for den sakens skyld.


Min kusine Tine (v/Tattoo Tom Studio, Strømmen) som tatoverer meg.



Deilig sokk med blekk, og potene til elsklingen min.

Det kommer flere når den har grodd ferdig, men nå har den skorper. Ikke særlig lekkert.

så igjen; HVA SYNES DERE?







Skrevet: 27.09.2010 Klokken: 21:50

Jeg vil gjerne dedikere denne til alle dere der ute som man ikke kan finne et eneste fnugg av personlighet ved, og i stedet for å være seg selv, - følger alle andre, deres meninger og holdninger til alt mulig rart. Vær så snill, skaff dere deres eget liv, ikke ta andres.


Seether - Fake It







Skrevet: 21.09.2010 Klokken: 21:22

 

It kind of hurts
when the kind of words you write
kind of turn themselves into knives

 

 

 

Jason Mraz - A Beautiful Mess







Skrevet: 20.09.2010 Klokken: 08:57

Vi har vel egentlig norsk, skal jobbe med et yrke, men vi endte opp med å høre på dette. Litt søtt egentlig, men gudeneveit hvordan jeg havnet så langt borte fra det jeg vanligvis hører på.

Kimya Dawson ft. Antsy Pants - Tree Hugger







Skrevet: 18.09.2010 Klokken: 00:20

Først og fremst; ja, det gjorde vondt. Jeg synes det føltes som en ekstremt langvarig blodprøve, og jeg hater blodprøver (!), men fyttigrisen, jeg ble så sykt fornøyd!
Jeg hadde Karl (som kom helt fra Ski) der til å holde meg å hånden, og Hennie (som dro helt fra Vestby) slik at jeg slapp å bli mobbet av Karl. neeeida, tusen takk søta, it means a lot. <3


Jeg har litt probleme med at blogg.no roterer bildene mine uten at jeg vil..


pernille&hennie. søta <3

 

HVA SYNES DERE?







Skrevet: 14.09.2010 Klokken: 21:50

BRAND NEW EYES

 


Etter suksessen med deres andre album, RIOT, skulle man tro at det å lage et minst like bra album ble vanskelig for Paramore, men etter å ha hørt de to første singlene «Ignorance» og «Brick By Boring Brick» var vi overbevist; de bestod prøven, men kanskje ikke som vi trodde.


Med tittelen «Brand New Eyes» er det innlysende at de prøver noe nytt. Albumet går under sjangeren pop-punk, og på tross av at man lett får følelsen av at de vipper mer og mer over på pop, drar de inn rytmer og en sound som gir deg en feeling av de litt eldre punk-bandene.

 

Albumet åpnes med låta «Careful», en kraftig låt der fengende trommer, små gitarriff og Hayley leder oss galant gjennom strofer om at man må jobbe for å få det man vil selv om man må ta en risk, man kan ikke vente på at alt skal dette ned i fanget ditt. Det eneste jeg er skuffet over er at bassen egentlig er utrolig kul, men blir gjemt under gitarene og brukes bare til å holde rytmen.


I den første singelen får man seg et slag i trynet av åpningen «If I'm a bad person you don't like me». Det er langt ifra vondt, men en så ærlig åpning i en sang skal man lete lenge etter. I tillegg prøver de å fortelle oss at «Ignorance is your new bestfriend», noe som egentlig er et godt budskap i den overfladiske verdenen vi lever i. Musikkvideoen var heller skuffende, men vi er mektig imponert over den glødende lyspæren da..


Låta «Brick By Boring Brick» gir deg et innblikk av skyggesidene ved å leve i sin egen verden og åpner låta med «She lives in a fairy tale, somewhere too far for us to find. Forgotten the taste and smell
of the world that she's left behind» for å understreke det. Sangen handler om at man skal passe på å «keep your feet on the ground, when your head's in the clouds.» Med andre ord en sang alle ungdom burde studere teksten på. Det ble også en stor debatt om håret til vokalisten. Mange kjenner bandet på grunn av Hayleys røde/oransje hår, mens i musikkvideoen til «Brick By Boring Brick» var hun plutselig blond. Sånn går det når man er blodfan.


På dette albumet kom også det alle hadde ventet på; bandets første rocke-ballade, nemlig «The Only Exception.» En nydelig låt der Williams virkelig får vist frem stemmen sin. Likevel burde man hoppe til albumets nest siste sang hvis man virkelig vil høre henne gå over egne evner. «All I Wanted» er såvidt auto-tuned (det skal bandet ha creds for, de bruker ikke auto-tune), og jeg kan garantere frysninger langt ut i lilletåa.


Resten av låtene er veldig sterke og har gode variasjoner mellom mye instrumenter og mindre pause-lignende deler. Noe annet man kan bli imponert over er tekstene. De er dype, men ikke vanskelige å forstå, og man blir sittende å smile over hvor genialt de er bygd opp. Det var litt skuffende at låtene ble for like og kjedelige å høre på i lengden, men låtene som er unike ? er virkelig unike. Noe som er mer skuffende er bassen. Den er bra, det har ikke noe med det å gjøre, men den er så dempet. Man blir sittende og lete etter den. Man finner den innimellom, men så forsvinner den og blir bare en måte å holde rytmen på.


Alt i alt så er dette en god plate, - hvis man er fan. Det er nok ikke et album for mennesker som er generelt interessert i rock/punk, da må man i såfall se tilbake på deres andre album, RIOT!. Jeg er til syvende sist imponert og småfascinert over at plata ble så bra på tross av at de har gått såppas langt bort fra tidligere utgivelser. Bra jobbet guys, men ikke glem bassisten neste gang!

 




 

Vi har da fått i oppgave å skrive en anmeldelse om et valgfritt tema, og jeg valgte Paramore sitt nyeste album "Brand New Eyes". Jeg tar imot ros og ris. Noe jeg trenger å ta med/fjerne? Er dere enige/uenige? Tips? Hva som helst. Oppgaven leveres på torsdag.

(beklager at innlegget ser ut som det gjør, men blogg.no f*cker opp alt)

HVA SYNES DERE?







Skrevet: 13.09.2010 Klokken: 22:20

P for Pernille!

 

HVA SYNES DERE?







Skrevet: 13.09.2010 Klokken: 17:39

Vi starter med et foto-prosjekt om rettferdighet nå. Vi får lov til å vinkle det til urettferdighet, og det er jo egentlig ikke så vanskelig, men jeg tar gjerne imot tips. Jeg har allerede rundt 5 idèer selv, så det er ikke krise, men jeg setter pris på hjelp uansett! (:

HVA SYNES DU ER RETTFERDIG/URETTFERDIG?






Skrevet: 09.09.2010 Klokken: 22:14

Jeg spurte Sindre forrige uke om han kunne tegne meg, og søt som han er så sa han ja. Problemet var at vi skulle starte timen, så jeg kunne ikke sitte stille. Derfor tilbød han seg å tegne etter et bilde av meg, og det gjorde han. Det ble heftig bra!


det er det samme som er brukt i headeren min. Sjekk skyggeleggingen!

Jeg sa egentlig at jeg skulle henge det i skapet mitt på skolen, men jeg tror jeg endrer det til at jeg rammer det inn og henger det opp hjemme. Tenk, om 10 år er han en velrenomert kunstner, jeg har et av hans tidligere verker som sikkert er verdt masse penger i andres øyne, men i mine øyne er det uvurderlig.
Tusen takk vennen! 






Skrevet: 09.09.2010 Klokken: 17:12

Vi fikk en oppgave idag der vi skulle ta fem bilder. De skulle egentlig handle om skygge/lys, men alle hadde glemt det. Derimot tok jeg et (eller mange hundre) igår som jeg tenkte på lys, så det skal mest sannsynlig være med. Men jeg MÅ velge ut fem bilder til mandag, og da kunne jeg trengt hjelp fra dere!
Merk; jeg er fortsatt ekstremt amatør, så dere får unnskylde enkle og kjedelige motiver.


med fokus på lys.



standard



"velkommen"



litt messy, men jeg liker det




HVA SYNES DERE?
HVILKE FEM VAR BEST?






Skrevet: 09.09.2010 Klokken: 17:08

Første timen med foto hadde vi litt forskjellige oppgaver. Ikke det at vi fulgte dem, men hysj.
En med bevegelse, en siluett og en med bevegelse og noen som står stille. Kan ikke si bildene symboliserer noe av det, men det ble litt nice forde.




<3 på dette

jeg ler.




Yeah. Nybegynnere hele gjengen! Og jeg har så og si ikke operert med noe særlige manuelle innstillinger før MK, nå er det en forbrytelse å bruke auto. Sånn kan det gå!
Kommer snart bilder fra idag.

HVA SYNES DERE?






Skrevet: 08.09.2010 Klokken: 21:45

Følelsen av å være talentløs er ikke så morsom at det gjør noe.


Alle andre flyr rundt og kan ta bilder, kan synge, maler, tegner, filmer, danser, spiller et instrument eller hva det skal være, men ikke jeg. Det nærmeste jeg kommer talent er det faktum at jeg kan skrive litt. Bittelitt. Alt ser rotete ut, og ofte har jeg en tendens til å utbrodere litt, men setningene mine er fine. Jeg setter sammen ord på en måte jeg kunne fascinert meg over selv. Og siden jeg liker å fascinere meg, liker jeg ordene. De trenger ikke være spesielt vakre, eller noe særlig spennende, eller vanskelige. De trenger ikke engang gi mening så lenge jeg liker dem. Om jeg vil sette sammen en setning som dette: det var en gang en flosshatt som kunne fly og hadde store ører, så setter jeg sammen en sånn setning. Det er mitt valg, og det liker jeg. Mest sannsynlig liker jeg det fordi jeg er avhengig av å ha kontroll. Det kommer av en mindre morsom fortid. En mindre morsom fortid jeg ikke er skyld i selv engang, men som jeg ikke helt kan skylde på alle andre heller.  De andre mener jo at det ikke er deres skyld, men noen andres. Og sånn går det. Rundt og rundt og rundt, til man blir svimmel og vil kaste opp. 

Mennesker har altfor lett for å legge skylden på andre. Hvor dumt er ikke det? Det er alltid en person som meg der ute som sitter igjen med den dårlige samvittighet eller en nagende redsel fordi man tror at alt håp virkelig er ute. Selvfølgelig er det ikke det. Er det en ting jeg har lært, så er det at alt blir bra til slutt. Det er kanskje vanskelig å tenke sånn når du står i mindre heldige og mer håpløse situasjoner, eller man kan alltids tenke, men man trenger ikke forstå. Da er det greit å ha en person som ønsker å være der for deg. Ikke en som føler seg tvunget eller en som gjør det for sladderen sin skyld, men en som man virkelig kan stole på. Det finnes kanskje ikke mange av dem igjen i verden med tanke på at gud og hver-mann er infiltrert av tanken på å vite mest og kunne mest, spesielt om andre, og de er ikke redd for å si det videre. 

Poenget bak «man har jo rett til å høre det» har helt forsvunnet, spesielt siden folk har en tendens til å vri og vende på historier helt til det ikke er noe igjen av dem, annet enn en haug av løgner det er enklere å tro på enn sannheten, nettopp fordi det er mye mer dramatisk. Jeg kan ikke si jeg ikke er en av de dramatiske her i verden, det er jeg - til de grader, men innimellom snur jeg hele tankegangen og velger å se det positive i ting. Det positive i ting er bra. Hvis man har evnen til å snu ting på den måten, har man evnen til å gjøre så og si alt. Man trenger ikke ha et talent engang, så lenge man kan nyte det man har. 

Og siden jeg ikke er i det negative hjørnet lenger, kanskje ikke skriving er så ille..


Jeg var ikke så flink til å lage avsnitt denne gangen, beklager. Håper ikke det ble for tungt å lese.

Jeg tar hjertelig imot ris og ros, vet jeg ikke helt hersker alt enda, og jeg kommer nok ikke til å gjøre det på en stund, men jeg skal ta det til meg!

HVA SYNES DERE?







Skrevet: 04.09.2010 Klokken: 00:55

Selv om vi alle ønsker en å holde rundt, en som kan gi deg et siste kyss på pannen og en som ligger der neste morgen med et smil om morgenen og et "du er så søt når du sover", så er ikke det mitt tilfelle idag. Jeg har vært med Karl siden halv fem idag, men det er ikke nok. Grådig som jeg er, vil jeg ha mer. 
Jeg ser han i morgen, så jeg kan ikke kalle det et savn, det er en lengsel. En lengsel etter å høre alle de små ordene han har valgt ut spesielt til meg, kjenne alle berøringene og nyte synet av personen som kanskje betyr mest for meg akkurat nå. For det er ingen tvil o at Karl betyr mye, og forhåpentligvis vet han det. Det er viktig for meg. Kanskje det er nettopp derfor jeg skriver dette innlegget. 
Man har lett for å føle at ord ikke strekker til eller at ingen ord er gode nok. Karl sa en gang "det er så fint å bare sitte der og forstå hverandre.. eller ikke forstå hverandre i det hele tatt" og jeg er enig. Vi trenger som regel ikke ord, og i såfall er ordene som blir ytret hverdagslige ord som "shit, jeg er sulten" eller "din gris" eller "jeg er trøøøøøtt", og det er her blikkene kommer inn. Bare det å se får meg til forstå de usagte ordene, de usagte ordene får meg til å føle, og den følelsen er at jeg føler meg elsket. For det gjør jeg, i både medgang og motgang. I både regnværsdager og solskinnsdager. Selv om solskinnsdagene og medgangen er enklest, er det greit å kunne vise at man bryr seg når alt er grått og man ikke helt vet hvor man skal gjøre av seg. Jeg vet at jeg alltid kan komme til Karl, om det så er fysisk eller et par tastetrykk.

Og med denne merkelig, småsøte "jeg er veldig glad i deg, Karl"-talen, runder jeg av. Kjærlighet er som regel kjedelig for utenforstående.. 

..for det jeg snakker om er vår verden, det er mitt og Karl sitt, og ingen andre enn vi kan ta det fra oss.
Det er spesielt, og det er spesielt nettopp fordi det er vårt. Det er ikke noe "din verden", det er ikke noe "min verden", det er "vår verden". Hadde jeg kunne fått valgt selv, skulle jeg levd der for evig og alltid, kanskje jeg en dag gjør det, men da kan det hende jeg aldri vender tilbake. Så herlig er det..


Godnatt små skatter, må dere alle finne en å elske.








hits