Skrevet: 27.12.2010 Klokken: 22:12

Nå som 2010 snart er over, ønsker de fleste å ta imot 2011 med åpne armer for å håpe på en ny start. Jeg trenger ingen ny start. Jeg er fornøyd med det jeg har, og det jeg får. Hvis 2011 blir bedre enn 2010, er det vel og bra. Men det skal mye til for å toppe de fine minnene jeg har fra 2010. Det skal selvfølgelig ikke så mye til for å toppe de mindre fine minnene, og det er selvfølgelig mye jeg også skulle ønske hadde vært minner, men det får være så. Det er det man har livet til. Jeg er 16år, jeg har hele livet til å ta igjen det jeg ikke allerede har opplevd. Jeg skal ikke ha opplevd det jeg mangler enda, det er derfor man ikke dør i en alder av 20 åe. Og ettersom man har hele livet til å fordele begivenheter utover, hvorfor dele det opp i år? År, måneder, dager, minutter, sekunder. Det er bare for at mennesket skal føle at det har en viss kontroll. Men vi har ikke kontroll. Vi har ikke kontroll over noe. Det er jo tsunamier, jordskjelv og vulkanutbrudd utmerkede eksempler på. Vi er bare gjester her på jorden, den er ikke våres, og vi har levd uttrykket "føl deg som hjemme" helt ut. Vi ødelegger så mye vakkert, både det som er menneskeskapt og det som ikke menneskapt. Grunnen til at vi vet konsekvensene av det vi har gjort, er enda en gang menneskets behov for kontroll. I dette tilfellet er det jo en god ting, men burde ikke kontrollbehovet meldt seg tidligere? Selvfølgelig ikke, vi gjør jo som vi vil.

Jeg skal ikke si at jeg er bedre enn noen andre. Jeg er en kontrollfreak uten like. Spør Karl. Jeg vil vite om ting går eller ikke, jeg skriver ned alle busstider om jeg ikke er helt sikker på at jeg husker det. Ting må være planlagt til punkt og prikke, og hvis noe er usikkert blir jeg et nervevrak man virkelig ikke vil oppleve. Jeg kan unnskylde meg med at det er grunner til at jeg har blitt slik, men det kunne vel vært unngått, så hvor god unnskyldningen er - er opp til dere.

 

åh, uff, ikke mitt sterkeste innlegg merker jeg. Det er ikke ferdigskrevet engang. Beklager så mye, men de to siste dagene har jeg tilbragt i senga. Jeg er kvalm og svimmel, så det nytter ikke gjøre noe. Jeg var flink og gikk på skøyter idag da, men det orket jeg i drøyt en halvtime før jeg måtte pakke sammen og bli kjørt hjem. Hjem er da mindre enn 1km fra skøytebanen, så det sier vel sitt. Håper dere har en finfin jul!







Skrevet: 26.12.2010 Klokken: 15:50

Ingenting frister mer enn å ligge under dyna. Og det er akkurat det jeg gjør. Jeg svever et sted mellom drøm og virkelighet, mens tårene triller. Jeg orker ikke tørke dem, jeg vet ikke hva de kommer av engang. Er jeg lykkelig? Er jeg ulykkelig? Jeg orker ikke tenke. Jeg hører døren åpner seg og glimter over dyna, før jeg flytter meg lenger inn i sengen for å gjøre plass. Gjør plass til deg. Du begynner å smile. Det vakreste smilet i hele den vide verden. Smilet som gang på gang har fått meg til å smile. Du legger deg ned ved siden av meg, strekker frem armen slik at jeg kan legge meg oppå og trekker meg forsiktig inntil deg. Nesten som om jeg var laget av glass og du var livredd for at jeg skulle knuse. Jeg titter opp. Smiler ligger fortsatt og hviler på leppene dine, som om du ikke kunne gjøre annet enn å smile. Som om jeg ikke gjør deg annet enn lykkelig. Jeg lukker øynene og trekker inn duften av deg, som nå har rukket å legge seg i hele rommet, før jeg setter spørsmålstegn ved smilet ditt. Jeg hører at du åpner leppene for å fortelle meg at ingenting gjør deg mer lykkelig enn jeg gjør, og at du elsker meg. Men ordene kommer aldri, og da jeg åpner øynene er du ikke der lenger. Drømmen hadde gått over i et mareritt, virkeligheten. Tårene får en grunn og jeg snur meg inn mot veggen for å stenge ute det faktum at jeg ligger lengst ut i kanten for å gjøre plass. Gjøre plass til deg. Så lukker jeg øynene og faller tilbake i drømmene. Tilbake til den andre verdenen. Den verdenen der du og jeg kan leve som vi vil og få en avslutning som i eventyrene: så lever vi lykkelige i alle våre dager.







Skrevet: 23.12.2010 Klokken: 15:57

Jeg har da egentlig ikke julestemning enda, men ettersom jeg ikke vet hvordan det skal gå med bloggtrafikken fra min side i julen enda, ønsker jeg dere en god jul nå!

Creds til Karl for å lage pepperkake-barter, men creds til oss for å se så elegante ut med dem!

 

GOD JUL!







Skrevet: 22.12.2010 Klokken: 22:31

Glansbilde! Fra søndagen da vi bakte pepperkaker med Espen, Emil og Stine.
//fra http://stineaunlig.blogg.no sitt kamera.

Jeg har fortsatt ingenting å si, jeg ville bare vise dere hvor utrolig fin han er, for han er verdens fineste, herligste, fantastiske og snilleste. Dere trenger ikke si meg imot en gang, for dette er det eneste punktet i livet mitt jeg ikke lytter til andre enn hjertet mitt.

Og slapp av, han er visst glad i meg også.







Skrevet: 22.12.2010 Klokken: 11:22

Det har vært oss i 1år nå.
Jeg har ikke ord som beskriver hvor fantastisk du er,
eller hvor fantastisk det er at du er min, men jeg kan prøve:

Jeg elsker deg, Karl.
<3







Skrevet: 20.12.2010 Klokken: 19:18

Dette er kanskje ikke det kosligste innlegget mitt, men det er forsåvidt ingen av innleggene mine. Dere kan sette dere ned og grine om dere vil - det gjør ingen forskjell uansett.

Jeg vil ta opp dette med livet vi lever. Jeg snakker ikke om meningen med livet, men meningen med våre liv. Det er ingen mening. Vi lever meningsløse liv. "Vi skal jo dø en gang uansett, hvorfor gjøre noe ut av livet?"

Det starter med at vi blir født. Vi blir dullet og kost med døgnet rundt, og alle liker oss. Ingen bekymringer, og vi er intetanende om bekymringene som kommer om ikke så altfor lang tid.
Vi blir eldre, vokser litt og har fortsatt gleden av de små tingene, i tillegg til de nye tingene vi lærer. Alt fra det å lære å gå, til det å snakke, til det å lære å gjøre fra oss andre steder enn der vi står og går, gleder oss. Og det gleder foreldrene våres.

I årene fremover er det skolen som står for tur. Noen av oss er kanskje fortsatt sengevætere, noen liker kanskje fortsatt å sove med døra på gløtt fordi vi alle egentlig fortsatt er mørkeredde. Første skoledager står vi der, med store ransler klare til å ta imot bøker, fargeblyanter, beskjeder og andre skolerelaterte saker. I tillegg har vi verdens styggeste frisyre og klærne alle sitter og ler av ti år senere i bursdagsselskaper mens du sitter og rødmer.
Du vandrer bekymringsløs igjennom barneskolen. Algebra er noe du ikke har hørt om, regninger er for voksne og pappa betaler alle de søte små lekene dine. Du er jo tross alt fortsatt pappas lille prinsesse, eller mammas lille prins.

Ungdomsskolen er hakket mer seriøst. Foreldrene dine ønsker gode karakterer, mens du forstår hva det å leve livet betyr og vil utforske det du senere kommer til å fortelle om som "de beste årene av mitt liv".
10. klasse kommer samtidig som stresset og alvoret av handlingene dine, og er du uheldig rekker du også å fylle 16år og må gå som voksen på buss, tog og annn kollektivtrafikk. I tillegg ligger presset med sex, alkohol og røyk på deg. Det du selvfølgelig har testet ut tidligere, men som noen egentlig aldri oppdaget, står nå skrevet i ansiktet ditt med stadig gulere tenner og fæle "dagen derpå" opplevelser. Livet er ikke enkelt lenger. Du begynner å forstå verdien av menneskene rundt deg, og forstår også at alle adventstider fremover kommer til å være et rent helvete på grunn av alle julegavene du skal kjøpe inn.

På videregående burde fjortis-maset være over. Det er på tide å vokse opp. Det kommer så smått noen regningen om leie av skole-pc og liknende. Du har lange skoledager, og du velger å legge deg klokken ti. Det er nemlig ikke kult å være oppe 24timer av gangen lenger. Dine dramatiske utbrudd burde ende her, men selvfølgelig gjør de ikke det. Hva skal underholde deg når hverdagen din ikke består av stort annet enn lekser og det å finne ut av hva du skal bli?

Så kommer tiden etter videregående der du skal ut i verden, eller ut i Norge, for å studere. Livet ditt har hittil bestått av 12-13år med læring, og du skal nå gå såpass dypt ned i det du vil bli at resten av det du har lært er nytteløst og mye av det kommer du aldri til å få bruk for. Det er nå du skal bygge deg opp lang erfaring teoretisk til du er øverst på rangstigen. Dette kan man bruke alt fra to år, til fem-seks år for en vanlig utdannelse. Skal du noe utover dette, er du igjen naboenes nye favorittema, og det har du jo ikke vært siden fyllekulene i niende klasse. Så skal di bli kastet ned på bunnen for å gå ut i den praktiske delen for igjen å bruke flere år på å bygge deg til topps. Om du noensinne havner der igjen. Noen får aldri være konge på haugen igjen.

De neste årene jobber du hardt og mestrer etter hvert ha flere jern i ilden. Du vil skaffe deg en livspartner, og kanskje også et barn som du skal videreføre din livserfaring til, mens du river ut håret over ubetalte regninger og dårlig lønn.
Bekymringene for barna kommer tidlig, for nå er det din tur til å være lærer i stedet for lærling. Du skal sørge for at de klarer å gå, at de klarer å snakke og at det ikke ligger ekskrementer utover hele hjemmet deres. Du må huske å sende med dem mat på skolen og huske at skitne klær er betegnelsen på skitne mennesker. Ryktet ditt er faktisk noe du bryr deg om, og det er ikke kult å være den som har ligget med flest lenger. Det er ikke kult å sjangle rundt drita i gatene og spy ned alt og alle som kommer i nærheten av deg. Du kan ikke oppføre deg uansvarlig uansett hva, for stikkordene for det å være voksen er: ansvar, ansvar, ansvar og ansvar.

Da du blir gammel sitter du der uten noe å gjøre. Du er så og si tilbake til fødselsstadiet. Du må bygge opp et helt nytt liv, men denne gangen har du ingen som forteller deg hvordan du skal gjøre det. Du har vært vitne til alt fra dine egne barn vokse opp og skaffe seg en utdannelse til det punktet der dine nærmeste venner svinner hen og dør. Du vet at det snart er din tur. Din tur til å hvile.

Og nå som dette er sagt, sitter jeg og lurer på "hva er poenget?" Hvorfor ofre så mye, men aldri faktisk få tid til å nyte det? Noen ville svare at det var fordi etterommerne deres skulle ha det bra, men de gjør jo akkurat det samme. Andre ville sagt at det er det de ønsker. Men er det det?
Selvfølgelig, noen ønsker å leve som husmor/husfar, men hva var poenget med utdannelsen da?
Noen fikk seg aldri utdannelse, og de angrer bittert.

Helt fra du ble født, har livet ditt ble kartlagt. Det eneste som ikke er forhåndsbestemt er døden, men den vil vel strengt tatt ingen igjennom uansett. Eller er det det vi har forberedt oss på hele livet? Har alt stresset bare vært for at vi en gang skal hvile evig?







Skrevet: 18.12.2010 Klokken: 20:32

Jeg har fått en del fine tilbakemeldinger på innleggene mine. Nå har jeg vel vist min mer seriøse side i fire dager (ellernoe), og det viser seg å være en suksess. Litt i hvert fall. Jeg har ikke mistet noen lesere.

Jeg setter veldig stor pris på fine tilbakemeldinger. Jeg føler meg, av en eller annen merkelig grunn, verdsatt, og det er ikke en følelse så mange sitter med. Jeg håper virkelig jeg åpner for flere tanker, og kanskje til og med hjelper noen, med disse innleggene, for det er det jeg vil frem til. Altså, det er fint å få publisert det jeg skriver, men så lenge jeg skriver, så er det egentlig bra nok for meg.

Jeg takker for ros, men ikke glem at jeg tar imot ris også!
Ha en fortsatt finfin helg, så "snakkes" vi vel i løpet av noen dager.







Skrevet: 18.12.2010 Klokken: 10:36

Det er den teite selvtilliten. Den vil aldri gi meg fred. Det er vel egentlig ikke det at jeg har så dårlig selvtillit, det er bare det at den streiker fullstendig til tider. Det er akkurat som om den ikke liker meg. Med andre ord; jeg liker ikke meg selv. Jeg har skrevet tidligere at du skal leve med deg selv livet ut, så noe av det viktigste er å like seg selv, og prøve å holde motet oppe. Her sitter jeg og forklarer, og sånn sett gir råd, men har ingen sjanse til å følge dem selv. Jeg vet ikke om dette ødelegger ditt syn på meg, men det får så være.


Jeg regner med at jeg ikke er den eneste som har en selvtillit som feiler. Eller er det jeg som feiler? Jeg sitter alltid igjen med det spørsmålet. Er det egentlig meg? For en forræder jeg er. Jeg klarer ikke være tro mot meg selv engang, hvordan skal jeg da klare å ta hånd om andre? Det er vel egentlig et kjent fenomen at mennesker foretrekker å dukke ned i andres liv, i stedet for deres eget. Det er derfor vi leser sladderblader, blogger og bøker. Jeg er generelt veldig glad i å lese. Jeg elsker å lese. Hvorfor? Fordi jeg kan rømme inn i en helt annen verden. Jeg kan for en stakket stund leve en annen persons liv, i stedet for mitt eget. Jeg leser mest de gangene livet ikke er like greit. Jeg leser om vakre kvinner, selvstendige kvinner som gjør akkurat det de vil og står på sine egne bein til de boksatvelig talt ikke kan stå på dem lenger. Hvorfor? Fordi jeg så inderlig ønsker å være en slik kvinne.


Jeg liker å hjelpe andre mennesker. Om det så er i valg av kjole eller om jeg er en støtteperson av mer alvorlige grunner. Det er ikke fordi jeg nødvendigvis ønsker å leve deres liv, men fordi jeg vil rømme fra mitt. Jeg foretrekker å sitter og innbille meg at jeg gir gode råd, enn å sitte og føle meg som en stor bolle fordi jeg ikke liker kroppen min (ingen jenter gjør vel det, ikke i denne alderen. Men jeg er vel en av de få som sier at jeg ikke gjør det - og mener det. Derfor vil jeg ikke ha noen kommentarer på dette punktet). Det er vel en egoistisk tanke: jeg hjelper andre for å tilfredstille mine egne behov. Men som jeg har sagt før, mennesker er egoistiske.

Dette ble vel alt i alt et innlegg man ikke sitter igjen med en altfor god følelse av, rett og slett fordi jeg ikke har noen råd. Ta imot komplimenter (det vil si; ingen nei, men mange takk) og prøv å lik deg selv. Ja, det er minst like vanskelig som alt annet her i verden, men man må jobbe for å oppnå ting, så kanskje dette skal bli ditt nye prosjekt?


HVA SYNES DERE?
det er nå jeg tenker litt "til helvete med annenhver dag", men jeg kan ikke love at innleggene kommer så fortløpende som dette uansett. Kos dere idag! Jeg skal på juleshopping i Oslo, så dette kan bli spennende.







Skrevet: 17.12.2010 Klokken: 17:29

Jeg fikk et leserspørsmål etter forrige innlegg, fra Synne:


Nå er dette med lykke noe som er individuelt. Selvfølgelig, alle kan ikke være lykkelige på en gang. Det er også noen som kan være lykkelige hele tiden. Jeg mener at de bare er lykkelige på overflaten. De smiler og ler, men det betyr ikke at de mener det. Mens andre er ikke lykkelige, og de har ingen planer om å holde verden for narr. De liker ikke løgner, så de viser heller sitt sanne jeg.

Og så til svaret mitt.
Det er nok ganske åpenlyst. Man finner seg noe nytt eller noen nye. Det er vanskelig, og det tar tid. Sårene må gro og du må finne tilbake til hverdagen. Som oftest på egenhånd. Men det er faktisk lys i enden av tunnelen, tro det eller ei. Selvfølgelig er det ikke det der og da, for da er verden forferdelig og alle er imot deg. De neste dagene blir du litt som de gryende lystløgnerne; du smiler og ler, men det betyr ikke at du mener det. Forhåpentligvis har man personer rundt seg som vet dette. Vet at de skal ignorere skarpheten i svarene. De vet at de ikke skal kommentere posene under øynene dine. De vet at de ikke skal sette spørsmålstegn hvis du plutselig trekker deg unna. Og de vet at du trenger en skulder å gråte på, og de deler mer enn gjerne bort sin.
Men da er jo spørsmålet; hva gjør man hvis man ikke har dem heller?
Da har du i hvert fall grunn nok til å kunne kaste bort alle tidligere skuffelser og ødelagte forhold/vennskap. Du kan starte på nytt, men kanskje beholde noe gammelt. Du kan egentlig gjøre hva du vil. Trekke inn de menneskene du vil ha, og dytte vekk de du ikke vil ha, de du ikke har bruk for. Det er her du kan være det jeg nevnte i forrige innlegg: egoistisk. En drittsekk. Hva som helst. Resten av verden er det jo uansett, så hvorfor ikke følge strømmen på dette punktet?

Når alle har forlatt deg, det er da du skal reise deg. Det er da du skal vise verden at du er sterk nok, og verdig. For det er du. Og ikke nok med at verden trenger å vite det - du trenger det også. Du som er din beste venn og din verste fiende. Du som er verdens herligste menneske, men også verdens verste. Ikke glem at du skal leve med deg resten av livet.

Den viktigste personen i livet ditt, er deg selv, og du ville vel ikke såret den som står deg nærmest, ville du vel?

 

Okei, jeg klarte ikke holde meg. Jeg skrev dette igår, men tenkte at jeg skulle være flink jente og holde det jeg har lovt meg selv, nemlig å legge ut innlegg omtrent annenhver dag. Også må jeg få si at jeg elsker lesere som Synne; de gir meg faktisk en utfordring i stedet for å "du har fin blogg!". Sånne mennesker setter jeg pris på. Også må jeg få si at jeg får gode tilbakemeldinger. Ris og ros er noe jeg alltid tar imot, så det er bare å skrike ut!
Og btw; hvis du trykker på bildet, åpner en helt ny verdens seg. Nemlig verdenen til Synne, den herlige jenta som fikk meg til å skrive dette innlegget.







Skrevet: 16.12.2010 Klokken: 20:46

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal skrive om idag, men siden jeg har lovt dere innlegg nogenlunde regelmessig, må jeg nesten holde det.

Jeg kan ta opp et tema jeg ofte tenker over. Ikke når det kommer til meg selv, jeg vet jo svaret, men når det kommer til andre. Nemlig lykke. Er du lykkelig? Jeg er ofte fristet til å stille folk dette spørsmålet. Vi mennesker har mange plager. Det kan være venner, lekser, kjærester, foreldre. I det hele tatt. Og noen av disse plagene bunner dypt. Det gjør vondt å tenke på dem. De hjemsøker deg både natt og dag. Du feller tårer og føler for å legge deg og ikke våkne før ting er bra igjen. Jeg vet hvordan det er. Det skjer ganske ofte. Men så vet jeg også at du bare må fjerne tingene som ikke er bra, eller sette deg på bakbeina og gjøre noe med det. Blir du ulykkelig av noe, dytt det unna - eller endre det. Du vet.. verden er egoistisk, det samme må du være. Du kommer ingen ingen vei med å sitte og smile og leke snill, for da blir du brukt. Du må satse på tingene som gjør deg lykkelig. Tingene som gir deg sommerfugler i magen og tegner et smil om munnen din. Tingene, menneskene og øyeblikkene du ikke kunne vært foruten. Tingene du setter pris på, menneskene du er glad i og øyeblikkene du ville levd i for evig. Ingen kan ta ifra deg det du tenker og føler, de kan bare endre det, derfor må du ta vare på det. Du kan gjerne la noen ta del i det, men aldri la dem ødelegge det. Og du må heller ikke glemme at ting blir ødelagt fortere enn du tror. Det kan være noen vonde ord, og du sitter igjen med store, verkende sår som tar lang tid før det gror, eller det som verre er; aldri gror.

Dette var nok å feie overflaten, ta alt under en kam, men du må aldri glemme at det ikke skal mye til før noe knuser; du kan alltids fikse det igjen - men det blir aldri så fint som det var før.

 

små-random innlegg som jeg ikke helt vet om henger sammen, men.. hva synes dere?







Skrevet: 15.12.2010 Klokken: 20:44

Jeg har vært på familietreff. Eller noe liknende. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, men vi var en haug med mennesker som deler nogenlunde samme blod, eller er gift med noen som deler nogenlunde samme blod som resten av gjengen. Det var latter, og nesten gråt (ettersom tante ikke klarer Deilig Er Jorden, og nissekoret var så koslige å stille seg rett utenfor Dolly Dimples), det var snakking om blunking, runking, fyllekuler og dagen-derpå på plenen utenfor rådhuset da 17.mai-toget skulle passere. Med andre ord; familien min er bedre enn din. Vi er en av disse "moderne" familiene som driter i å feire jul sammen, tar heller en pizza på Dolly Dimples og bestiller syv isbuffeter, der fire av dem er til voksne. Vi er ikke slike stive mennesker vi. Vi mobber, vi er frekke i kjeften og vi er ikke redde for å si hva vi mener om hverandre, andre eller "våre nye landsmenn" (som bestefar kalte dem) som stod i kassa og som ikke kunne fortelle oss hvilken pizza som var god eller ikke - de spiser jo ikke slikt kjøtt. Misforstå meg rett; familien min er greie, men de har sine meninger de også. Og med dette må jeg få si at ingen av dem er rasister, ikke som jeg vet. Men nå møter jeg noen av dem hver uke, og noen av dem en gang i året. Slik er det.

Poenget er i hvert fall at jeg hadde det gøy. Trengte litt avkobling. Mye stress, vet dere. Dere har sikkert fått et ræva inntrykk av familien min nå, men jeg gjentar; familien min er bedre enn din.

Jeg tenkte jeg skulle informere dere om at jeg skal bli en flinkere blogger. Problemet er.. det er jul. Det er skole. Jeg har ikke tid. Men jeg tenkte jeg så smått skulle legge inn noen søte, små, alvorlige innlegg. Jeg mener ikke at jeg skal bli fullstendig emo her, men jeg vil skrive noe som gjør at leseren sitter igjen med et inntrykk, og et tankespinn som holder på til dere får hodepine. Det siste er nok ikke mulig, men det får gå. HVA SYNES DERE?







Skrevet: 14.12.2010 Klokken: 20:22

Øynene mine går i kryss og jeg er borte i et tiendedelssekund, før verden kommer tilbake. På skrå riktignok, men det er bedre enn ingenting. Jeg må vente et par sekunder før stikkene i tinningen går over, så kan jeg vende blikket tilbake på skjermen for å søke opp informasjon om samer, pygmèer, lage cd-cover, eller hva det nå var jeg drev med. Hodet mitt føles ullent, som om det ikke er noe der. Det er deilig. Jeg orker ikke tenke mer. Jeg orker ikke føle mer. Jeg fungerer bare som en slags maskin. Jeg gjør det jeg er innstilt på, men uten noe som helst entusiasme eller innlevelse. Men på tross av min følelsesløse tilværelse, slår tanken meg likevel "hva for et liv er dette?". Jeg står opp, kler på meg, får på meg ansiktet, spiser, drar på skolen, drar hjem fra skolen, gjør lekser, spiser, sover. Og det hver dag. Bortsett fra i helgene. Men jeg har ikke tid til å nyte den tiden heller, for jeg eier ikke evnen til å slappe av lenger. Jeg lever ikke. Jeg bare er der, som en parodi av meg selv. Eller bare et vrak, man kan vel egentlig velge selv. Det føles ikke som om det er noe mer igjen av meg, Pernille. Det føles som om den jeg var, den jeg burde være, og den jeg skal bli, bare har gitt opp. Mest sannsynlig finnes jeg der, et sted i mylderet av alle de vonde, stressede, skuffede, sinte tankene. Bak det daglige ansiktet som smiler og sier at alt er bra. Eller kanskje jeg er den jeg skal være? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Og jeg orker ikke tenke på det. Jeg orker ikke tenke på meg, eller deg, eller familien min, eller vennene mine, eller kjæresten min, for med det kommer tanken på at jeg skuffer. Jeg skuffer som et familiemedlem, som en venn og som kjæreste. Jeg feiler. Jeg er en feil. Eller er jeg det? Jeg vet ikke. Jeg orker ikke.

En parodi av meg selv, er det den rollen jeg skal fylle her på jorden? Da er verden det dårligste teaterstykket noensinne, og jeg har mistet grepet på livet.







Skrevet: 10.12.2010 Klokken: 09:27

Gjett hvem som har billetter til My Chemicel Romance! *trommevirvel* jo, Stine og jeg! Søtesøte Stine bestilte billetter i den mindre morsomme lyd-timen med Yngve.



Ja, nei. Disse herlige gutta skal jeg da se, live, 16 mars 2011! Ahh, nå kan jeg være lykkelig for en stund. En langlang stund. Jeg gleder meg!


Dere hører nok ikke så mye fra meg i helgen, for jeg skal jobbe med norsk idag, for så å dra til min kjære på lørdag. Så.. vi snakkes vel en dag?

 

SKAL DU PÅ MY CHEMICAL ROMACE KONSERTEN?
HVA SKAL DU I HELGEN?







Skrevet: 08.12.2010 Klokken: 09:23

trykk på bildet for å komme til innlegget

Når det er snakk om sløyfer, så vil jeg selvfølgelg bli med!
Så, da har martotopia laget sløyfekonkurranse, og jeg vil vinne.
Hva med å bli med selv?







Skrevet: 05.12.2010 Klokken: 13:10

Ja, da har vi som band etter fire uker klart å komme med en instrumental-versjon, og derfor skal jeg og Espen teste ut skriveferdighetene våre og prøve å få frem en grisebra tekst.

Altså, jeg får jo høre at jeg kan skrive og alt det der hele tiden, men sangtekster, det er noe helt annet. Sangtekster har jeg prøvd før, og det gikk rett i dass. Men Espen, Espen vet dere, han er en underlig skrue med mange talenter. Og ettersom vi fungerer forholdsvis bra sammen, kan dette bli en interessant dag.

Men nå må jeg nesten rydde resten av leiligheten, hverken pappa eller jeg er spesielt glade i besøk når leiligheten ser ut som et bomba horehus, så vi snakkes senere!

// we <3 it
Minner meg om Karl. nam.







Skrevet: 04.12.2010 Klokken: 12:52

Det er ikke mye som beviser at det skjedde, bortsett fra den gammelrosa kjolen som ligger slengt over en stol. Alt er som en fjern drøm nå, en drøm jeg aldri ville våkne fra, en drøm jeg ville levd hver dag. Hver eneste dag.

Kjoler. Underskjørt. Sløyfer. Eyeliner. Krøller. Bowties. Skjorter. Bukser. Strømper. Bukseseler. Slips. Strømpeholdere. Rød leppestift. Hippier. Vintage. Latter. Julebrus. Hatter. younameit.

Kvelden i går, eller bursdagen til Stine som det så fint heter, var fantastisk. Jeg hadde det gøy fra ende til annen, selv når Karl måtte dra en time tidligere. På slutten av kvelden ble gitaren tatt frem, og de resterende søte menneskene samlet seg rundt Espen for å synge. Og det gikk i alt fra Bullet For My Valentine til Leonard Cohen/gitarkameratene til Paramore, og vi var lykkelige med det. Jeg var lykkelig. Og det til tross for at underskjørtet klødde og jeg halvsov på skulderen til Espen mens jeg gjorde så gått jeg kunne for å nogenlunde treffe riktig tone. Noe jeg mest sannsynlig ikke gjorde. Men det kan jo være det samme.

Jeg runder av nå med en bitteliten "kanskje det kommer bilder senere". Jeg hadde ikke med kameraet, og kameraet til Stine ble jo nærmest voldtatt. Gudeneveit hva som egentlig er på det.

Jeg kan midlertidig legge ut en liten snutt av da Paramore var på NRK (korreksjon, der står Stockholm på skjermen, så jeg er ikke helt sikker), noe jeg ikke har fått med meg.

Paramore - The Only Exception (acoustic)
Jeg elsker at det virker som om hun ikke trenger å gjøre noe som helst innsats for å få det til. Samtidig som jeg blir grønn av misunnelse.









hits