Skrevet: 10.06.2012 Klokken: 14:56

I det gyldne sommerlyset lå du der, henslengt på sengen. Jeg lå på armen din og dagene hadde aldri vært så fine som da. Hverken før eller senere. Luften var lett, men blomsterlukten hang tungt i luften sammen med en hel masse pollen. Du var allergisk, og er det så vidt jeg vet fortsatt, men det plaget deg ikke denne dagen. Vi hadde uendelig med timer foran oss. Det føltes som om døgnet varte evig og vi kunne bruke så lang tid på å bli ferdig med denne sommerformiddagen vi bare ville. Sangene strømmet forbi nesten uten at vi merket det. Sang med på et par strofer og nøt de myke tonene resten av sangen. Og så kom den. Sangen som brøt stillheten litt hardere enn de andre, som var litt voldsommere og så mye sannere.

 

Det var vår sang, husker du? Den beskrev oss ikke før alt var borte, men det var vår sang. Jeg sang den til deg. Hvisket og messet den inn i øret ditt. Det var ikke bare én vakker sommerdag. Det var flere. Forundrer meg ikke om den var like vakker på en regnværsdag også. For oss spilte det ingen rolle, for du hadde et øre og jeg hadde et par lepper som vi kunne leve ut drømmene igjennom uansett.

 

Du og meg e like som et par dråper vann

I hvert fall hvis du tør og spør han

Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang

Heilt til eg sovne i dit fang

 

Når vi var sammen var det oss. Du lå praktisk talt på fanget mitt, og denne sangen som hver gang bergtok hjertet mitt spilte så pent i hver krok og krik av rommet ditt. Jeg sang den til deg, og hvis jeg ikke husker feil var det ikke alle gangen du klarte å holde øynene oppe. Du lå der, så fin og fredsom, mens jeg satt der og hvisket fremtiden vår ut i rommet uten å vite det. 

 

Før så eg ingenting og det eg såg forsvant

Men nå ser eg alt det du ser

På min finger har eg ringen din på ringen står det blankt

 

Jeg var ganske blind, jeg så bare det vår lille verden viste. Det som var vårt. Jeg trodde helt ærlig ikke jeg noensinne skulle oppleve noe så fint som det vi var. Kjærlighet var oppskrytt. Men så kom du med den lille ringen og det var oss. Selv om det ikke var oss. Siden da symboliserte den alt det du og jeg var. Jeg husker fortsatt dagen jeg fikk den, og det gjør nok du også. Du husker nok også at jeg ikke begynte å bruke den på heltid før du reiste bort. Den forsvant først da jeg innså

 

At du er min hjerteknuser

 

Hver gang jeg hører ordene så tenker jeg på at du faktisk er det. Du er min hjerteknuser. En gang knuste du hjertet mitt. Andre har holdt på å gjøre det før deg, og du har fått det til å briste tidligere. Men du knuste det ikke før etter at jeg hadde sunget til deg. Som om sangen forutså fremtiden. Valgene dine. Tapet mitt og smertene mine. Du var den første, men sannsynligvis ikke den siste. 

 

Det gjør litt vondt. Hjertet mitt bevrer litt hver gang jeg hører den. Likevel klarer jeg ikke tenke på at det minner om noe annet enn noe vakkert. For du og jeg, vi var noe vakkert. Var.

 







Skrevet: 09.06.2012 Klokken: 22:09

Der står den, i veikanten. Det er lenge til bussen passerer, men den gul/grønne-fargen er ikke til å ta feil av. Ettersom bussen nærmer seg spinner spørsmålene mine rundt i hodet som sultne måker rundt et stakkars sjødyr på land. "Hva har skjedd?" "Hvem er det?" "Kjenner jeg han?" "Eller er det en hun?". I det vi passerer har en av måkene stupt ned for å angripe byttet. En motorsykkel. Den ligger der i grøfta, uten en sjåfør. Det står ambulansepersonell der, samt en mann i shorts og t-skjorte. Men ingen sjåfør. Bussen kommer seg rundt svingen og jeg trykker på knappen. Jeg reiser meg fra setet og går mot dørene med vaklende skritt. Det kommer et lite rykk da bussen stopper, men jeg har vært avhengig av kollektivtrafikk siden jeg gikk i åttende og tok det med stødige ben. 

 

Luften lukter død og fordervelse, selv om den ikke lukter noe som helst. Det er bare en eim der, eller en stemning som gjør alt så tungt. Jeg blir stående på bussholdeplassen en stund før jeg begynner å gå oppover. Hjem. Bena mine beveger seg, armene mine svinger svakt mens jeg går og jeg kan kjenne pulsen min når jeg klør meg på halsen. Nedover kommer en gutt syklende ved siden av moren sin. Han har på seg hjelm og knebeskyttere. Sykkelen hans skal ikke ende opp i grøfta slik som motorsykkelen. Nei, den skal ha en eier til eieren vokser fra den.

 

Plutselig står vi på en rekke. Moren, gutten på sykkel, jeg og sykebilen. For et par sekunder siden rundet den svingen i toppen av bakken og nå, på under et sekund, haster den forbi oss. Jeg hører gutten bråbremse bak meg gjennom musikken jeg har i ørene. Hjertet mitt stopper. Hadde jeg tatt feil? Så stopper jeg. Skal jeg snu meg, eller skal jeg ikke. Moren hans er jo der. Uansett er det ingen bruk for meg. I en liten evighet er det bare stille, så hører jeg et "se, en sykebil mamma!" en liten latter og verden går videre. 

 

Jeg frykter ikke døden. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg bare synes at døden, dermed livet, er så urettferdig. De fine blir satt til verden, og så alfor fort revet bort. De som ikke er fullt så fine også for den sakens skyld. Døden dreper. Døden tar liv. Det spiller ikke noen rolle om den har lyst på nybakte boller eller vin av en gammel årgang. Den er grådig og forsyner seg av begge deler på en gang, og så litt til. Jeg er så heldig at jeg ikke har mistet så mange som står meg nær enda, men de har alle vært en del av meg. Enten de var den delen som tok meg, og kun meg, med ut for å kjøpe is til familien i en bursdag. Eller om det var den delen som lot meg prøve eldgamle perlesmykker fra en storhetstid jeg aldri har kunnet forestille meg. 

 

Det er snart en vegg som blir revet. Alle plankene i huset som skal forestille livet mitt blir dratt ut. En etter en. Alle er nok ikke gamle eller råtne engang. Det er bare en eller annen pøbel som tar den med og lar meg sitte igjen der med et hull i veggen. I sjelen. Jeg kan jo fylle tomrommet, skaffe en ny planke, men det blir jo ikke det samme. Den vil alltid skille seg litt ut fra de andre. Aldri passe inn. Aldri kunne fylle plassen helt. 

 

Jeg er ikke redd for å dø, men det betyr ikke at jeg ønsker å dø. Tanken er så fjern. Det å skulle forsvinne, eller at noen andre skal forsvinne. Det er et sjokk hver gang man hører om et dødsfall, enten det er noen av mine egne kjære eller noen andres. Ord blir så fattige, blikk viker, alle berøringer så vanvittig klumsete. Døden er en av de tingene man ikke kan gjøre noe med. Den er grusom og hensynsløs. I hvert fall for de rundt.

 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ofte har ønsket meg vekk. Spesielt i det siste. Få livet mitt litt på avstand. Reise til et sted så langt borte at ingen finner meg før jeg ønsker å bli funnet, eller sove så lenge at all smerten er over. Men det er hverken noe som går an eller noe man gjør. Jeg kan ikke la alle sitte igjen med frykten og bekymringen, for så å plutselig dukke opp igjen når tidspunktet er riktig for meg. Gjensynsgleden hadde vært stor, men det hadde klanderen vært også. Det hadde vært som om jeg hadde dødd for en stund, og så gitt opp døden. Man kan ikke gjøre det. Verden fungerer ikke sånn.

 

De hadde vært redde for at jeg kanskje var død, for at de hadde mistet meg, akkurat som jeg er redd for å miste noen til døden.







Skrevet: 04.06.2012 Klokken: 17:56

Dette er en av mine eldre og forholdvis bittre tekster. Tror den ble skrevet i den tiden jeg hadde gitt opp tanken om kjærlighet og stort sett var ensom og forlatt. Og det hadde dere nok forstått uten at jeg hadde skrevet det.

 

 


 

Det er så altfor lett å falle i fellen. Gi etter for de fine ordene. Tro på dem. Elske dem. Klamre seg til dem. For så å være tvunget til å gi slipp.

 

"Evig", "alltid", "til døden skiller dere ad". Det er bare tomme ord. Ord som skal berolige og symbolisere hvor mye en betyr for noen. Jeg har alltid hatt vanskelig for å tro på dem. Både når noen har kjørt på med den engelske "forever and always" eller mitt eget morsmåls "for alltid". Det er ikke et løfte man kan holde, eller som man riktig vet hvordan man skal gi eller forholde seg til. Du kan fortelle noen at du alltid kommer til å støtte dem, eller at du alltid er der for dem hvis de trenger noen å snakke med, eller at du kommer til å elske noen for alltid og det kommer til å være dere til evig tid. Det er ikke slik. Det er en trøst, men en gang kommer det til å slå tilbake og gjøre vondt. 

 

På ett punkt er det ikke dere. På ett punkt er det ikke noe "alltid", "evig" eller "oss". På et punkt er det slik at man, selv om man er der fysisk, glir vekk fra hverandre. Noen vonde ord eller følelser som ikke vil samarbeide, eller uenigheter. På et punkt vil man ikke være der fordi man synes noen er urimelige eller oppfører seg dumt. Plutselig kryper alle tankene du trodde du hadde låst ned i en skuff, tilbake inn i nakken og opp til hjernen. Der legger de egg og en dag klekker de. Nå er det altfor mange nye tanker man ikke vet hvor man skal gjøre av. De negative og dårlige tankene man egentlig ville gi bort, er det ingen som vil ha. De er så stygge. Baktankene.

 

Du kan ikke være der for noen i det øyeblikket du vender deg om og går. Du kan ikke forlate noen og si at "du kan alltid komme til meg hvis det er noe" for det er ikke slik det fungerer. Kutter du det båndet dere hadde er det ikke helt lenger. Om du så bare gir det et lite snitt, er det fortsatt ikke helt. Det er ikke like sterkt. Det tåler ikke like mye, det kommer ikke til å være der for evig. Det er et løfte om evigheten, men har alle oddsene mot seg.

 

Uansett hvor mye man står imot gir man etter hvis man hører det ofte nok. Eller intenst nok. Eller fra et menneske som er viktig nok. Og man begynner å leve deretter. Han eller hun er der for alltid. Vi skal være sammen for evig. Uansett hva som skjer, kommer den personen til å stå ved min side. Man begynner å ta hverandre, eller bare andre, for gitt. Tingene som før betød mye, betyr ikke like mye; dere skal jo gjøre dem så mange ganger. Og ordene du blir gitt av andre har ikke samme betydning. Du har fått høre det ultimate, alle mennesker drøm, den største løgnen i verden. "Jeg er glad i deg", savn og kallenavn blir så overflødig. Du har fått servert et "for evig".

 

Til slutt når man en punkt der "for evig" er det eneste som betyr noe, det eneste man har å klamre seg til ettersom alt annet er borte. Og hvis alt annet egentlig er borte, hva er det igjen som kan vare evig da?







Skrevet: 03.06.2012 Klokken: 00:58

Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg har til nå ikke brukt noen overskrifter på innleggene mine. Jeg føler ikke at dere har noe behov for det, og for min del er det slik at - når tankene først er der ute, er de det. Jeg har ikke noe behov for å sette en tittel på dem og finne dem tilbake. 

 

For det første er jeg veldig dårlig på titler. Jeg kunne selvfølgelig gravd frem en sangtittel eller en eksepsjonelt god linje blant alle de tretusen sangene jeg har i iTunes, men Facebook er så fan av sånt, så det dropper jeg. Dessuten så liker jeg ikke sette merkelapper på ting. For det er en merkelapp. Det er navnet på produktet ditt. Tenk om det er misledende. Tenk om tittelen din er vanvittig god, men alle sammen klikker seg videre etter de første setningene fordi du løy. Det er ikke bra. Det er ikke bra nok. Du er ikke bra nok.


Merkelapper er vanskelig uansett hva det gjelder. Hvis dere leser litt mellom linjene kan dere sikkert knytte det opp til mye. I filmene er det alltid dette med forhold man prøver eller ikke prøver å sette merkelapper på. Ettersom jeg ikke er i et forhold, ikke vil være i et og derfor ikke kommer til å være i et på en stund, er jeg så kynisk at jeg skal skrive litt om dette.

 

Det er ikke alt man skal gi en definisjon på. Noen ting er riktignok så fine og stabile at man kan vise hele verden hvor mye kjærlighet kroppen ens rommer. Så er det noen ting, noen ting som er så vanvittig fine, men så altfor skjøre. Det tåler ikke for mye oppmerksomhet over lengre tid, da blir det kjedelig og dør ut. Det tåler heller ikke omverdenens hard ord og rynkede bryn.

 

Denne fine, skjøre tingen oppstår mellom to personer som trenger hverandre. Der og da. Eller over en begrenset periode. Noen timer, dager, uker, måneder. Men aldri så lenge at man tenker på å sette en merkelapp på det. Hvorfor la omverdenen sluke alle de falske følelsene etter en stund for så å la alt komme opp igjen fordi det har gått ut på dato?

 

For etter en stund går det ut på dato. Man glemmer hvor lenge det kan vare og etter hvert som tiden har kommet, merker man at det gjør en syk. Det er her man finner ut av om man vil fortsette og se om man er immun, eller om man gjør begge syke. For en sårer og en blir såret. Det er en som har forsvar nok til å stå imot, som ikke hvor de samme smertene i brystet når de ser at tiden er omme og man igjen er alene. Også er det en som får smertene i brystet. Og halsen. Og magen. Og kanskje til og med hjertet. Den som stod i fare for å bli smittet hele tiden. Som hele veien tenkte at han eller hun skulle klare seg, men som lurte seg selv trill rundt med å tro at noe varer evig. Voks opp, ingenting varer evig. Jeg vet det, du vet det, de vet det og verden vet det. 

 

Fra dette punktet har navnet, merkelappen, fått en skitten betydning. Brukt, bitter og forlatt. Både en selv og den andre sitter igjen, tomme og ensomme. Det er ikke lenger noen å søke trøst hos, for denne personen har en selv forlatt eller blitt forlatt av. Samtidig er man ikke forlatt, men har gått hver sin vei. Man er ikke separert, man har ikke gjort det slutt, stien ble bare for trang for dem begge.

 

En trenger mer rom, en større verden å forholde seg til. En klamrer seg fast, går gjerne i grøfta for den andre. Sliter seg igjennom gress og skitt. Og for hva? Ingenting.

 

Den ene raser avgårde i høy fart. Den andre står igjen i veikrysset med merkelappen alene.







Skrevet: 01.06.2012 Klokken: 23:24

Jeg er her i dag også. For min del, lover dette godt for bloggens fremtid. Hvis det er en grunn som kunne fått meg til å slutte å blogge igjen, er det ordet "blogge". Det finnes ingen ord her i verden, så vidt jeg vet, som er styggere enn ordet blogge. Men dét er vel egentlig ikke poenget i dette innlegget. Jeg har funnet frem en tekst jeg skrev da de første solstrålene for alvor viste seg frem bak skyene. 

 

 


 

Jeg kjenner solen så smått varme meg, mest innenfra og ut fordi det er et gledelig gjensyn, men også fordi luften rundt meg er varmere enn tidligere. Vinden stryker meg lett over kinnene mens jeg biter meg i leppa og konsentrerer meg om å komme meg ut av hagen. Føttene mine er kledd i oransje og rødt med såler så tynne som brødskiver. De gjør at bena mine bestemmer seg for å leke bambi. ?For det gjør vondt i hjertet, når eg så deg første gangen? og livlige rytmer leker seg i ørene mine og jeg kan ikke unngå å smile. Livet føles fint i dag, på tross av at det går kaldt oppover bena mine. Dette er første dagen uten stilongs på nærmere fem måneder. Skjerfet er fortsatt på plass da. Vottene glemte jeg, men det frister lite å snu, snuble meg tilbake for så å endevende halve leiligheten fordi jeg har glemt hvor de ligger. Jeg stavrer meg i stedet bortover veien på stedene der det fortsatt ligger et tynt islag, og går verdig videre der asfalten har vunnet med hjelp av den store gule kulen der oppe i himmelen.

 

Jeg innser ett eller annet sted på veien at den faktisk ikke varmer, men at det for én gangs skyld er jeg som lager dette lille mirakelet selv.

 

For en stakket stund føles det som om jeg har kontroll. Som om det er jeg som har kontroll over meg selv, og ikke alle de vonde minnene. Som om tankene mine er frie og jeg har startet på nytt. Som om vårtegnene vekket til live smilene og lysten til å leve. Redselene slipper sakte, men sikkert taket, og jeg tillater meg selv å føle litt. Ta inn omgivelsene og alt gode dette året forhåpentligvis bringer med seg. Dette er begynnelsen på så altfor mange måter. 







Skrevet: 01.06.2012 Klokken: 00:36

Så er jeg tilbake da, bloggen.


Lille pernille i senga står

med blødende lepper

og altfor flatt hår 


Neida, joda. Skal slutte å være så dramatisk og heller komme til poenget. Jeg er tilbake. Såvidt jeg vet. Men siden sist har det blitt en del endringer. Jeg skal ikke gå inn på noen av dem, på tross av at noen er synlig (ja, hæ hæ, har fikset gratisdesign og sånn) og noen er veldig usynlige. De fleste gjorde vondt (ikke designet, nei) og gjør det fortsatt, men jeg kommer meg igjennom det. Håper jeg.


Jeg tenkte jeg skulle begynne den splitter nye (flaut gamle) bloggkarrieren med noen eldre innlegg fra tumblr'en min. Jeg sitter nå med tre tumblr'e for hånd, en åpen, en lukket og en jeg bare fangirler på. Tekstene dere får se kommer fra den lukkede. Det kommer til å gjøre vondt. Ingen blir datostemplet eller nærmere forklart. De skal være sånn. Det er meg og innsiden av hodet mitt som har vært litt for fortrolige med hverandre.

 

Vi får se hvor lenge dette varer da.

 


Det er så vanskelig å holde maska. Ingenting gleder meg hele veien lenger. Jeg kan smile og le, men i bakhodet ligger fortsatt monsteret på lur, klar til å kaste seg over i et ubevoktet øyeblikk. Jeg prøver å skyve det vekk, men uansett hvor hardt jeg prøver eller hva jeg gjør, kommer det snikende på forde. Jeg forsvinner litt, kommer tilbake, forsvinner på nytt. Det er disse bølgene igjen. For ikke å snakke om påminnelsene, som jeg finner overalt. De aller aller nærmeste, det livslange bekjentskapet, tar ikke hensyn, og jeg er redd for at de nye og bedre snart skal slippe opp. Ikke fordi jeg tror de kommer til å gjøre det, men fordi angsten alltid preger magefølelsen, og fordi ordet sviktet snart blir et av ordene jeg kommer til å beskrive meg selv med.

 

Tårene ligger bak øyelokkene og i øyekroken hele tiden, enten det er på grunn av tristhet eller for lite søvn. Det gir et fjernt uttrykk, og jeg kan ikke si at jeg er noe annet. Fjernt fra meg selv og fjern fra virkeligheten. Fjernt fra slik jeg vil ha det, og samtidig fjernt fra hvordan jeg har det. Ingenting er realitet lenger. Alt er et mareritt.

 

Det er vanskelig å si det, men det er faktisk vondt hele tiden. Det kan hende det blir litt som gutten som ropte ulv når svaret mitt blir ?dårlig? hver gang noen spør hvordan det går med meg. Men det er jo sannheten. Den store glassaktige sannheten der alt enten ser større eller mindre ut. Som det er vanskelig å se igjennom og vanskelig å forstå. Umulig å forstå. Selv for meg. Hver gang jeg åpner for et lite glimt av det som foregår, griper denne uskyldige kloen rundt hjertet meg og tvinger meg til å lukke igjen. Likevel har jeg fått kjenne og erfart hva som finnes der ute, det jeg er redd for. Det er så stort, men likevel så lite. Ikke større enn avstanden mellom hånden og skulderen min engang, og veier ikke mer enn 1900 gram. Så vanvittig lite og skjørt, men har en så vanvittig stor innvirkning på livet mitt.

 

De sier man skal glemme. Få det vekk. Ikke tenke på det. De skulle bare visst hvor vanskelig det er. Hvordan det alltid hemmer munnvikene mine og hvordan det lurer seg inn selv når jeg har det som best. Hvordan det ødelegger meg litt.

 

Det er ikke noe ?what doesn?t kill you makes you stronger? lenger. Jeg bare forsvinner. Matlysten blir borte, smilet blir borte, konsentrasjonen blir borte, ansvaresfølelsen blir borte, menneskene blir borte, humøret blit borte, søvnen blir borte. Jeg bare faller fra hverandre og ender opp i tusenvis av biter på bakken som ikke engang passer sammen. Til slutt har bitene råtnet bort eller blitt til støv, og da tar vinden det med seg og sprer det som som små grå krystaller som forpester andres luftrør. Gjør enda mer skade. Akkurat som jeg allerede gjør mot de rundt meg.







Skrevet: 31.08.2011 Klokken: 08:48

Jeg husker faktisk ikke om jeg endte opp med å publisere denne på tumblr'en min, men jeg tenkte i hvert fall jeg skulle legge den ut her. Den begynner å bli en eldre tekst, og med tanke på at sola foretrekker å ikke varme, in fact: ikke vise seg, for tiden, så er den kanskje litt vanskelig å relatere til. Men det får gå.


 


 

Det føles ikke som sommerferie. Ikke bare fordi selve sommeren ikke har meldt seg enda, men fordi jeg er så ensom. Man skal jo ikke være det i ferier? Man reiser bort i feriene. Oppdager nye steder, og ikke minst nye mennesker. Solbrune mennesker med hvite smil og en like stor fascinasjon for havet som jeg har. Man flyr inn og ut hjemme med skitne fotsåler og dryppende is. Man sykler milevis for å møte den ene vennen du ellers ikke ser fordi det er for kaldt til å sykle eller du er blakk.
Men om sommeren er man ikke blakk. Du får tjue kroner her, tjue kroner der. En is her, en is der. Et smil her, et smil der. Og du gir bort rikdommen din også, uten å nøle. Hele verden blir så rik. Rik på liv og sol og glede.
Om sommeren kan du spore glede i alles øyne. Selv hos de voksne som brukte opp de siste feriepengene på en øl. Selv hos barna som er lyserøde over hele ryggen og likevel ikke vil smøre seg. Selv hos dyrene som enda ikke har mistet all vinterpelsen og bruker hele dagen i skyggen. Selv hos uteliggerne på Karl Johan som ikke har annet hjem enn gatene.
Alle får en sjanse om sommeren. Alle kan overleve. Det er ingen som bare forsvinner.
Drukningsulykker skjer jo. Allergikere tar kanskje sin siste spurt fra en veps. Du var kanskje litt for vågal da du satte opp teltet der det er sagt det har vært bjørner.
Men alle lever om sommeren.







Skrevet: 30.04.2011 Klokken: 15:20

Ordene svir. Selv for meg. Ikke tro at det alltid er like enkelt å si det til deg, som du tror. Det gjør minst like vondt å si dem, som å høre dem. Det er ikke sjelden jeg feller en tåre. Både før og etter jeg forstår hva ordene virkelig betød.

Innimellom er det sannheten, andre ganger et rop hjelp eller oppmerksomhet. Kanskje er jeg ensom, kanskje er jeg sint eller kanskje jeg er på randen til et sammenbrudd. Kanskje jeg føler du ikke forstår hva jeg sier, eller kanskje jeg ikke føler du bryr deg. Kanskje jeg vet at du ikke forstår, men bryr deg for mye til å ikke hjelpe.

Kanskje jeg misliker ordene dine så sterkt at jeg skriker tilbake. Kanskje jeg er så redd dem at jeg ikke svarer. Kanskje gjør de meg så glad at jeg føler for å gråte.

Man kan aldri vite, kan man? Ikke vet man hva som egentlig ligger bak. Kanskje du er sint på meg, selv om du mest av alt føler for å skrike til noen andre - er jeg bare uheldig og er den som står nærmest. Kanskje du føler du ikke kan si noe, at jeg ikke tåler sannheten eller at ordene kommer til å henge over oss som en stor, regntung og grå sky i flere dager, uker og kanskje til og med uker.

Det er så mye man skulle ønske var usagt. Som man angrer på fordi man ikke ante hva konsekvensene kom til å bli.
Eller kanskje det er mye man skulle ønske man sa. Som ville gjort alt mye bedre og alle mye lykkeligere.

Jeg føler at sagt er sagt - gjort er gjort. En gang mente man det, og man burde stå for det man sier/gjør. Men samtidig. Hva hvis du var sur, og når du er sur kan du ikke alltid svare for det du sier og gjør? Det burde være lov til å angre. Man burde få unnskyldningen godtatt, og det vonde blodet burde bli skylt vekk med regnet. Men slik er det ikke. De vil ikke tilgi. Det er så mange som er langsinte, som ønsker du skal lide og ha dårlig samvittighet. Som nyter å se deg krabbe på dine knær og nærmest ber deg kysse deres tær.

Vit at jeg vil tilgi, og at jeg bare ber om en ting
- tilgi meg.







Skrevet: 11.04.2011 Klokken: 21:10

Når ensomheten kryper frem
og tankene begynner å spinne.
Når den eneste som er i nærheten
er du.
Det er da du skal passe deg.
Det er da du vet at verden vil deg vondt.
For du vet,
i bunn og grunn er du din egen verden.







Skrevet: 09.04.2011 Klokken: 21:23

"Der er bussen", sa jeg.
Han kysset meg og snudde seg kjapt. Vi rakk begge ut hånden for å sørge for at han kom seg på bussen. Han snudde seg tilbake og jeg kjente klumpen i magen vokse. Han ga meg et siste kyss før han gikk på bussen.
"Jeg venter jeg," sa jeg etter han.
Tankene begynte å spinne. Jeg hatet slike avskjeder, der man bare stod og ventet mens man så sin kjære forsvinne bortover veiene man kunne ut og inn, som man selv kjørte på hver dag - og som man mest av alt ville kjøre på nå.
Jeg snudde meg fort og begynte å gå. Jeg følte at jeg forrådte han. Snudde ryggen til han. Kastet bort den siste tiden jeg kunne fått med meg enda et av hans vidunderlige smil. Samtidig følte jeg at lange avskjeder vitnet om lange adskillelser. Som om denne typen farvel var et evigvarende et.
Som om man hadde lest ut den siste siden og begynte på en ny bok. Og selv om jeg visste at det ikke var slik, ville jeg for alt i verden ikke føle det slik. Jeg skulle ikke begynne på noen ny bok.

Denne boken skulle vare evig, og jeg skulle lese den om og om igjen for å minnes alle velskrevne setninger og fine handlinger. Våre fantastiske ord og herlige opplevelser. For ingenting er mer vakkert enn det vi er.







Skrevet: 08.04.2011 Klokken: 17:45

Her sitter jeg da. I senga di, på rommet ditt, som lukter deg. I ditt hjem. Og som en slags inntrenger i mitt eget hjem. For dette er mitt hjem også, bare så du vet det.
Og her sitter jeg da og venter på deg. For du er jo ikke her. Jeg er alene jeg. Det gjør forsåvidt ingenting, for du er jo her om ikke så altfor lenge. Og da er det oss to helt til i morgen kveld. Som jeg gleder meg. Til å tilbringe tid med deg altså, ikke å være adskilt igjen. Kanskje vi kan gå en tur i solen? Det er varmt ute vet du, og selv om jeg kanskje ikke er et naturmenneske, kan jeg ikke motstå deg når solen skinner og gjør huden din gylden. Og det gjør vel ingenting for hverken deg eller meg?
Eller kanskje vi tilbringer resten av dagen liggende i senga di og le, snakke om alle de sprø lærerne mine, eller hvor godt jeg liker sløyfer.
Eller kanskje vi jammer? Det liker vi jo. Du på gitar og jeg på vokal.
Eller kanskje vi til og med lager musikk? Inspirasjonen min er i gang, i hvert fall akkurat nå, og da kan jo alt skje.

 

Jeg vet ikke jeg.
Jeg bare venter jeg.







Skrevet: 08.04.2011 Klokken: 09:46

Jeg fant nettopp ut at Karl og jeg burde få en mac (han vil da ha en macbook pro, men man skal jo ikke dømme etter typen, skal man) på deling slik at vi kan flytte sammen. Altså, vi vil jo ikke at mac'en skal ha en traumatisk utvikling, og alle vet at barn med foreldre som bor sammen gjerne blir mindre utsatt for krangler og sånne teite ting.

Bare sånn. For å vise dere hvordan jeg tenker.







Skrevet: 31.03.2011 Klokken: 21:30

Innimellom, er det som om jeg ikke vet hva som er virkelighet og ikke. Jeg blir usikker på om ting virkelig skjedde. Om jeg faktisk kjenner menneskene jeg kjenner.
Alt blir plutselig så ukjent. Alle vennlige øyne og vakre lepper blir med et så fremmede. Som om jeg aldri noensinne har møtt personen. Alle minnene blir med ett hvisket bort, og de som fortsatt står igjen, er jeg redd jeg bare drømte. Jeg vet ikke om personen vil meg godt eller vondt. Eller om personen er glad i meg. Hva om vi egentlig er fiender? Eller hva om vi er noe fint? Bare jeg og han.
Eller hun. For hvordan kan jeg vite hva jeg er. Eller hvem jeg er? Jeg kjenner ikke meg selv engang. Alle maser om at man skal være seg selv, finne seg selv, aldri fake. Jeg kan ikke skryte på meg noe av det, for jeg kjenner ikke meg selv.
Langt mindre kjenner jeg dem. Ikke har jeg noen mening om det de sier heller. Tror jeg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg mener. Er jeg interessert i politikk? Er jeg dyreverner? Ønsker jeg av hele mitt hjerte å bli kirurg? Eller kanskje vaskedame er veien å gå for meg? For nå må jeg jo faktisk velge også. Men jeg vet jo ikke hva jeg vil.
Hvordan kan jeg vite det? Jeg har enda ikke funnet ut av hva jeg liker engang. Eller er det akkurat det jeg har? Kanskje meningen med livet er å sitte å spise is hele kvelden og sikre meg diabetes 2. Eller kanskje jeg allerede har det? Jeg vet jo ikke.
Er det noen som vet? Er det noen der ute som egentlig kjenner meg? Og som jeg egentlig kjenner? Noen som er glad i meg, ønsker å holde rundt meg og kysse meg ømt på kinnet.
Eller kanskje den ene personen lyver? Kanskje den ikke mener det allikevel. Kanskje jeg bare er en brikke i et spill. Eller kanskje det faktisk er et spill? Bokstavelig talt et spill. Kanskje vi egentlig vi fungerer litt som SIMS gjør for oss, for noen syke skapninger der ute. Kontrollfreaker.
Jeg er en kontrollfreak. Jeg er ganske sikker på det. Kanskje det er nettopp derfor jeg skriver dette? For å kontrollere følelsene mine. For å føle dem om og om igjen. For å slippe unna alle andre følelser. Kanskje den fremmede følelsen er god. Den fremmede følelsen av å føle at alt annet er fremmed. Kanskje den er enklere å forholde seg til, selv om det kanskje er den vanskeligste følelsen av alle, enn å forholde seg til alle de andre på engang.


kanskje.

 

Jeg skal innrømme at jeg bruker veldig lite tid på innleggene mine. Jeg leser ikke igjennom dem engang. Man kan vel si at det kommer fra hjertet. Eller fra hjernen. Spørs hva man tror på.







Skrevet: 27.03.2011 Klokken: 22:25

Jeg er redd. For verden. Livredd for verden. Den vil meg ikke mye godt for tiden. Jeg kjemper mot en konstant trang til å sette meg ned og gråte. I det ene sekundet er alt så bra, og i det neste virker det som om livet mitt er lagt i grus. Lite hjelper det at de fleste bare tråkker over og går videre. Jeg angår jo egentlig ikke dem, så hvorfor skal de bry seg?

Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke har fine stunder, for det har jeg. Denne helgen har vært nærmest perfekt. Jeg har fått rømme litt vekk. Vekk fra alt det triste - og også det jeg mener er urettferdig. Jeg har ikke felt en eneste tåre. Jeg tror det er sjelden det kommer dager der jeg ikke gråter. Om det så bare er noen få tårer, så kommer det hver dag. Kroppen min er sliten, og hodet mitt er hakket verre. Men så kommer det helger som dette. Helger jeg bare tilbringer med mennesker jeg er glad i, de menneskene som ikke tråkker over og går videre. Helger jeg ler, synger, bader (hahaha, finfin historie), trasker rundt med blonder og høye hæler, kysser, koser, sover så lenge jeg orker - gjør akkurat det jeg vil. De de andre vil. De VI vil.

Jeg klarer ikke fortelle dere om følelsen jeg sitter med akkurat nå. Den gryende lykkefølelsen. Følelsen av at jeg kan overvinne alt. På tross av usikkerheten, vet jeg at jeg kan.

Nå må jeg bare ville.

 

Jeg har en diktanalyse som venter på meg, så må nesten runde av med et halvferdig innlegg. kos dere!
tittelen er fra Billy Talent ft. Anti-Flag - Turn Your Back.   hør den!







Skrevet: 19.03.2011 Klokken: 22:36

Lukten av deg slår mot meg idet jeg åpner døren til rommet mitt. Men du er ikke der. Dyna ligger slengt inn mot veggen, akkurat som om noen nettopp har stått opp. Men du er ikke i nærheten i det hele tatt.
Lukten din sitter i dyna, i lakenet, i puta, i håret mitt, på klærne mine. Det gjør litt vondere for hver gang jeg puster inn, men samtidig kan jeg ikke annet enn å føle meg uhyre tilfreds.
Smaken av deg sitter fortsatt igjen på leppene mine og jeg fukter dem så ofte jeg kan for ikke å glemme deg. Ikke at jeg noensinne kunne klart det.
Øyelokkene mine er tunge og jeg blunker bare lenger og lenger. Mest fordi jeg har et håp om at du er der når jeg åpner dem igjen. Men det er du jo ikke. Jeg føler meg litt dum, men så kommer jeg på at du bare hadde ledd og kalt meg søt. Det får meg til å smile.

Jeg ble nødt til å ta på meg andre klær etter at du dro. Det var ikke lenger en varm kropp å ligge inntil, det nærmeste var veggen. Den liker meg ikke, og jeg liker ikke den, så det er jo greit. Men jeg klandrer deg ikke. Det kunne jeg aldri gjort. Du er jo så herlig. Du vil ikke annet enn at jeg skal være lykkelig, og jeg kan forsikre deg om at; den prøven består du med glans. Det er grunnen til at jeg kan sitte igjen og smile etter hver gang jeg forlater deg, eller hver gang du forlater meg. Det er en av de få gangene jeg ser bakover med vilje, for jeg vet med sikkerhet at jeg i tiden fremover kommer til å være like lykkelig, le like mye og fortsatt føle meg elsket. Du kommer til å kalle meg søt, du kommer til å holde rundt meg like kjærlig, være like snill, mobbe meg når jeg finner ut av at jeg liker noe jeg sier jeg ikke liker, huske at jeg ikke liker pizza man kjøper ute, være like begeistret for sløyfene jeg har i håret som jeg er, lese blogginnleggene mine, spille gitar for meg, kjøpe roser til meg ved spesielle anledninger, fortelle meg hvor fin jeg er..

Du kommer rett og slett til å fortsette å fortelle meg at det er oss.
Oss betyr mer for meg enn du, og alle andre, noensinne kommer til å forstå.

 

Jeg tror ikke jeg trenger å si hvem dette er til engang. Det er nok ganske åpenbart. Og heldig som "du" er, har du et helt ferskt blogginnlegg fra meg å lese når du kommer hjem. Du dro for litt siden. Du dro fra meg. Jeg kan likevel ikke annet enn å elske deg.







Skrevet: 18.03.2011 Klokken: 23:32

Hei dere.

Jeg tenkte jeg skulle titte innom og si at.. alt kommer til å ordne seg. En dag, vil alt bli bra. Verden kommer til å smile til dere. In fact - den kommer til å glise.

Til tider føler jeg at verden ikke vil annet enn å tråkke på meg, og det gjør den vel forsåvidt. Det er sånn at hver gang ting begynner å gå bra, tipper jeg over etter kort tid. Jeg regner med at jeg ikke er den eneste, for det er et velkjent fenomen. Ikke nok med det: er du først lykkelig - er det ikke bra nok.
Vi kommer alltid til å ville ha mer.
Vi er grådige.
Jeg har nok sagt det før også. Jeg skal ikke si at jeg er bedre enn noe av dere, mest sannsynlig så er jeg verst, men jeg håper jo selvfølgelig ikke at jeg er det heller.

Håp.
Det er dét som er tingen. Synd jeg ikke forstår det, og at de færreste rundt meg gjør det.
Det er altfor lett å skulle hoppe over på den negative siden. Ting går jo ikke bra - hvorfor søren skal jeg oppføre meg og snakke som om de gjør det? Men så trekker vi oss tilbake.
Vi er redde.
Vi er pyser.
- Og vi kan ikke annet enn å la det styre oss. For som sagt, den negative siden frister mye mer - du får sympati, gode ord, selvtillit, en sjanse til å dra andre ned i møkka med deg.
Du bruker dine nærmeste for å oppnå egen lykke, og egentlig er det ikke galt. Hvorfor skal du ikke kunne hjelpe dem litt på veien når de prøver å hjelpe deg? Ingen føler som deg, men det er likevel en trøst at de føler smerte. Det er ikke fordi vi vil at de skal ha det vondt, men for at vi selv skal ha det bra.
Vi er egoistiske.
Selvfølgelig kan ingen andre ha det bedre enn oss. Det drar oss lenger ned, men det gjør også dem bedre enn oss. De færreste liker negative mennesker. Alle liker positive mennesker, de kan jo tross alt få oss til å føle oss bra. Da er de jo gull vært.

Vi lar ikke noe stoppe oss fra å ha det bra,
fra å få det vi vil ha.

Og vi vil ha mye. Er det ikke lykke, er det materielle goder som penger og alt det der. Og jeg skal ikke lyve og si jeg ikke vil ha det, for det vil jeg. Men man kan ikke få i pose og sekk, og hvis man får det så revner posen og sekken blir stjælt. Så enkelt er det.

Ingenting varer evig.
Jeg snakker om kjærlighet. Jeg snakker om liv. Jeg snakker om lykke. Jeg snakker om depresjon. Jeg snakker om barn. Jeg snakker om ungdom. Jeg snakker om det vi aller helst vil skal vare i det evige - kommer ikke til å gjøre det. Du kommer ikke til å føle det sånn for evig. Lykken kommer ikke til å vare evig, men til gjengjeld:

smerten kommer heller ikke til å vare evig.

 

 

Hoho, snakk om å gjenta seg, hoppe og skrive usammenhengende. Jeg finner ikke stort mening i dette selv, men jeg følte for å få ut tanker - det er tross alt det som har holdt meg fra å slette bloggen. Jeg sitter her og føler meg grådig alene. Det virker som om verden enten unngår meg, eller ikke vil snakke med meg. Dere burde kanskje stryke det siste (jeg gjorde det for dere, har alltid hatt lyst til å bruke den "funksjonen"), noen prøvde nettopp å kontakte meg på skype. Lykke - eller ikke. Men da er jeg ikke fullt så alene lenger. Noen tar seg bryet med å bry seg. Jeg setter pris på det. Gode mennesker, gode mennesker. Jeg må virkelig si jeg er heldig.







Skrevet: 25.02.2011 Klokken: 11:12

Jeg har sikkert sagt dette en million ganger før, men jeg sier det igjen;

Jeg skal skjerpe meg. Jeg skal bli flink. Jeg skal bli hun jeg var/vil være/kommer til å bli. Jeg skal vise dem jeg. Vise dem at jeg kan være positiv og fantastisk. At jeg mestrer ting. At jeg ikke bare sier at jeg er noe, men faktisk er det. Vise at jeg kan det sier jeg kan, og gjør det jeg sier jeg gjør. Jeg har aldri løyet, jeg har drøyet. Jeg vet egentlig ikke om jeg har drøyet engang, det bare passet inn. For det er sånn man lever? Lager ting som passer inn. Er en person som passer inn. Gjør ting som passer inn. Sier ting som passer inn. Jeg gidder ikke være unik, for det er alle andre, men jeg gir meg ut for å være utrolig spennende og annerledes. Det er jo selvfølgelig bare en illusjon. Jeg er minst like usikker som dere andre. Jeg feller like mange tårer over dårlige venninner. Jeg klager like mye over kroppen min. Jeg hater bollekinnene mine av en annen verden. Men det skal det bli slutt på. Jeg skal ikke være usikker lenger. Og kroppen min? Pfft, små pupper er fint det. Og når det kommer til bollekinnene mine? Bollekinnene mine slår bollekinnene dine når som helst!

Jeg kan ikke love noe, men jeg kommer likevel til å si at jeg lover det. Jeg er en sånn person. En sånn person som alle andre er. En person som ikke holder det den lover. Som lover før jeg vet at jeg faktisk kan holde det. Som ødelegger for andre og virkelig tror at et unnskyld er nok. Vi har jo lært at et unnskyld er nok, så hvorfor ikke?

Men så til det som var poenget.. Hva sier dere til at jeg blir positiv? Vil dere hjelp? For jeg kommer virkelig til å trenge hjelp..

 

Jeg skal for første gang fortelle dere bittelitt om inspirasjonen jeg fikk for å kunne skrive innlegget mitt. Sånn.. for real.
Joakim Storvold, du åpnet øynene mine i dagtidlig. I tillegg er du et rimelig stort forbilde, ikke bare for meg. Jeg har absolutt ingenting å klage over. Jeg har det egentlig veldig bra. Hvorfor skal ikke jeg klare å være positiv? Jeg har da aldri opplevd noe i nærheten av kreft engang. Dere kan lese innlegget hans her.
Maren, eller gietlitevink som dere kanskje kjenner henne som. Du setter ord på tankene mine om hvor lite unike mennesker er. Dere kan lese innlegget hennes her.







Skrevet: 17.02.2011 Klokken: 20:12

Dette er et tema jeg, og andre, har skrevet om utallige ganger før. Jeg tenkte jeg bare skulle poste Malin sin versjon, og så gi min egen lille kommentar på hennes. Med dette følger også deres ansvar å følge opp kilden (og også inspirasjonen) til dette innlegget. Altså; Malin. Hvis det fortsatt finnes bloggere der ute som ikke er 10år og skriver om deres nye singletter fra BikBok. (Det må sies at jeg driter i en helt vanlig, plain singlett. Jeg skjønner ikke hvordan mennesker kan tro at det interesserer)

--------------------

Helt fra starten hører vi at det alltid kommer til å ordne seg. At det alltid går bra. At vi aldri skal miste håpet, og konstant ha en positiv tankegang. Hva om det ikke er sånn? For hva er egentlig oddsen? Hvorfor skal alt liksom ordne seg? Mennesker dør. Mennesker sulter, mennesker velger å avslutte sitt eget liv, mennesker velger å avslutte andres liv. Det er ikke måte på hvor mye elendighet som finnes der ute. Hva er annerledes med meg? Hva er det som liksom passer på meg? Hvis jeg har en skytsengel. Hvis alle har en skytsengel, hva skjedde med Regine sin? Hvorfor valgte den å la kreften ta henne? Og hvorfor skal ikke min gjøre det samme?


"Det ordner seg." - "Det går bra til slutt" - "Ordner seg for snille piker." Er alt dette noe vi sier bare for å trøste? Er ikke det i såfall litt slemt? En slags bjørnetjeneste. Falsk trygghet, på en måte. Jeg mener ikke du skal skrike etter din hjerteknuste venninne at "nå går alt til dundas, like greit å avslutte alt her og nå." Jeg mener ikke det er dumt å tenke positivt, dumt å håpe. Jeg er bare lei av denne sikkerheten alle tilsynelatende har om at alt kommer til å gå bra. Det gjør ikke det, for helvete. Om ikke så lenge går jorda under. Alt dette kommer til å være borte en gang.
Noen tror på karma. Jeg håper på karma. Hvis karma eksisterer vet jeg at mine viktigste vil få det bra. For jeg vet de fortjener det. Allikevel er det så mange andre som også har fortjent det. Det er jo bevist, det er jo sett, at rettferdighet sånn omtrentlig er ikke-eksisterende her i verden. Jeg vil ikke gå rundt å forvente det verste. Det er ikke det jeg vil få frem. For all del, smil. Smil og vær glad, og se fremover på lyse dager. For livet går opp og ned. Og om du idag har en veldig vond følelse inni deg, kan jeg med sikkerhet si at den etterhvert vil forsvinne. Humøret går opp og ned. Ingen dager er like. Slik er det også andre veien. Ingen har bra dager hver dag. Men jeg kan ikke love deg at det går bra. For ingen vet hva som skjer til slutt, ingen vet hvordan historien ender. Hvordan din historie ender, hvordan min historie ender, eller hvordan verdenshistorien ender.

I blant lurer jeg på om det er noe som styrer dette kaoset. Hvordan alt henger sammen. Hvorfor vi er her, og hvordan alt fungerer. Eller eventuelt ikke fungerer. For det gjør det jo ikke. Definitivt ikke.
-------------------------
Dette er da min kommentar

Det er en falsk forhåpning. Akkurat som da mamma spurte "skal jeg blåse?" da jeg fikk skrubbsår på kneet. Det hjalp psykisk, men ikke fysisk. Innimellom kan det fungere andre veien. Det fungerer fysisk. Du føler deg frisk og rask. Du smiler og ler. Men når du først setter deg ned og stiller spørsmålet "har jeg det bra?" er det så altfor ofte underbevisstheten hvisker "nei". Det er delvis fordi vi er oppdratt til å holde fasaden (no matter what. Du må opprettholde respekten), men også delvis fordi det er umulig for et menneske å ha det konstant bra (lykkepiller tells ikke).
Menneskene rundt oss sier at man skal bite tennene sammen, ting går jo bra. Men hva når de ikke gjør det? "Det kommer til å gå bra!" Men faen, det kommer ikke til å gå bra. Det kan ta dager, det kan ta uker, måneder - kanskje til og med år.

Men for ikke å knuse alt som heter håp (Malin: "jeg mener ikke det er dumt å tenke positivt, dumt å håpe."). Det kommer til å gå bra, det er bare ikke slik at hvis jeg tenker "jeg har det bra" - så går det bra. Det er mer naivt enn lillesøsteren min (jeg beklager hvis du leser dette Martine, men da får du ta det i en krangel her hjemme). Og det at andre mennesker skal prøve å få meg til å spise ordene, gjør ikke saken bedre. "Hva faen vet de?". Jo, de vet at DE føler seg bedre hvis jeg sier at de trøstet. Mennesker er egoistiske vet du. Til syvende og sist gjør de alt for seg selv. Mener jeg. Om de så mener det godt, vet de med seg selv at dette kommer til å være godt for dem også. De færreste mennesker strekker seg lengre enn seg selv, om de så bare spiller på sin egen selvfølelse. Men jeg skal ikke si at det ikke er rettferdig. For når alle gjør det, er det - i denne situasjonen - helt okei. Akkurat som det er helt okei å laste over sine egne byrder på andre. Akkurat som det er rettferdig å spise mat andre har slitt for. Akkurat som det er rettferdig å kjefte ned uskyldige personer. (legg merke til et snev av ironi her)

Selv om det ikke fungerer, fungerer det i aller høyeste grad. Hvordan hadde ellers verden vært? En stor hippie-gresseng med folk som røyker dag inn og dag ut, som ikke tror på annet enn fred og kjærlighet og som nekter å ta ansvar? For det egoistiske er å ansvar for seg selv. Egoisme gjør at du selv føler deg bra, og når du selv føler deg bra har du mindre grunn til å gjøre andre vondt.

Det man kort og godt kan si om verden, må være: uansett hvor mye klær jeg har, uansett hvor fint jeg har det og hvor mye mat jeg klarer å proppe i meg hver dag - verden er ikke god. Ikke i det hele tatt. Den er egoistisk og maktsyk. Den tråkker på de svake og lar de sterke ta æren for at de "hjelper".
Og om det er noen som styrer midt oppi alt dette.. er det ingen som vet. Jeg er ikke sikker på om noen vil vite heller.

-------------------------

Jeg (og dere) må takke Malin for å være en så fin inspirasjon. Så; stikk innom bloggen hennes får å lese kommentaren hennes. Min del var nemlig utgangspunktet i en kommentar jeg postet på bloggen hennes. Originalinnlegget er her.







Skrevet: 16.02.2011 Klokken: 13:57

Det er disse evige tankerekkene. De stopper ikke før jeg er tilbake der jeg startet, og da starter det forsåvidt bare på nytt. Med mindre jeg tar meg i å faktisk tenke alle tankene. Det føles ikke normalt, selv om det er høyst normalt. I hvert fall for meg. Det er glade tanker, triste tanker, merkelige tanker, forbudte tanker, sultne tanker, og selv meningsløse tanker som samlet har en mening. Men under hele tankerekken føler jeg ingenting. Det er underlig. Delvis fordi jeg er ungdom og føler noe om alt, og fordi jeg generelt er en person som føler ting veldig sterkt. Kall meg gjerne sårbar. Men mens jeg spinner frem idé etter idé, tanke etter tanke, bekymring etter bekymring - er det bare meg. Og hvor mye kan jeg egentlig skade meg selv? De fleste ville kanskje sagt "mye", men hadde ikke resten av menneskene eksistert, hadde heller ikke tankerekkene eksistert. Akkurat som vi ikke hadde eksistert. Hvem er det egentlig som skader hvem da?

Jeg tror dere kanskje, med det siste, forstod poenget mitt. Det er vanskelig, samtidig som det er fascinerende. Tankene mine kan jo gå helt feil vei, dra meg ned og holde meg der, men de kan også fly avgårde i de mer lykkelige baner og havne helt uventede steder. Jeg kan ikke styre noen av delene, så det er skremmende når jeg først blir dratt inn i det. Og det kan skje hvor som helst. Den ellers så oppmerksomme og pliktoppfyllende jenta kan plutselig forsvinne inn i seg selv, enten det er i timen, på bussen, under en film, i dusjen, ja - hvor som helst. Til tider skulle jeg ønske det ikke var slik, det er jo ikke alltid like praktisk. Det å ende opp i tårer på toget er ikke drømmesituasjonen, men det er ikke alltid man kan komme unna det. Jeg ville ikke vært foruten tankene mine for alt i verden. Det er de som skaper meg, som er meg og som forteller andre hvem jeg er.

 

Jeg føler meg bedre, men jeg er det ikke. Absolutt ikke. Det gjorde ikke saken bedre at jeg tok nesespray som nærmest brenner opp nesa mi innenfra. Men sånn kan det gå. Hverken humøret mitt eller kroppen min er på topp, og jeg vil mest av alt legge meg ned og dø litt. Sånn kan det også gå.







Skrevet: 11.02.2011 Klokken: 10:39

Her sitter jeg igjen, på første rad, akkurat slik som første skoledag. Jeg har mange forventninger, men vet egentlig ikke hva jeg har i vente. Jeg er smånervøs, ensom og uten noen tanker om hva tiden fremover kommer til å bringe. Jeg har så mange planer, så mange tanker, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal få realisert dem.

Forskjellen er at jeg nå nesten er en ung kvinne. Jeg skal kunne realisere det jeg vil, for jeg vet sånn nogenlunde hvordan verden fungerer. Jeg skal si ifra når det er noe galt, men jeg bare spiller med, vil ikke skape konflikt fordi det er flere enn meg det går utover. Jeg er voksen nok til å skulle gå inn i mengden og si "hei, her er jeg!". Dessverre har følelsen av å bli ekskludert, eller aldri gjort plass til, blitt for sterk. Kampviljen er ikke der. Jeg sitter her alene for å kunne overbevise meg selv om at det var mitt valg. Men var det egentlig det?

 

skole, skole, skole. stress, stress, stress. jeg gleder meg til å kunne rømme inn i verdenen vår. Karl og min sin verden. Resten av menneskene lar meg ikke eksistere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Men jeg kommer tilbake til dere. Ganske snart. Jeg må bare komme meg på beina først.
Ha en finfin helg, og for dere som skal feire valentines; dere kommer ikke til å ha det halvparten så fint som meg. mwhehehe.









hits